Rettergang i sivile saker

Sakens behandling hos Sivilombudet

1. Klage Sivilombudet 17.12.20
2.1Fakultetetets svar til Sivilombudet 4.21s1
2.2 Fakultetets svar til Sivilombudet 22.3.21 s 2
2.3.Fakultetets svar til Sivilombudet 22.3. s. 3
2.4 Fakultetets svar til Sivilombudet 22.3.21. s. 4
3. Mitt brev til Sivilombudet 18.5.21
4. Fakultets brev til Sivilombudet 24.6.21
5. Mitt brev til Sivilombudzet 6.8.21
6 .Fakultetets brev til Sivilombudet 30.8.21
7. Mitt brev til Sovilombudet av 14.10.21
8.Sivilombudets avgjørelse 12.1.22

Rettergang – behandlingen i PMR 15.09.20

Min klage over fakultetets behandling av Rettergang i sivile saker ble behandlet av PMR den 15. sept. Jeg hadde bedt om å få si noe, og hadde håpet å overbevise rådet om at her var det begått hver eneste saksbehandlingsfeil som tenkes kunne: Saken var mangelfullt opplyst, det hadde ikke vært mulighet for kontradiksjon, tilsidesettelse av likhetsprinsippet, inhabilitet og avgjørelse begrunnet i utenforliggende hensyn.

Men det viste seg at løpet var kjørt på forhånd. Jeg hadde sendt studiedekan Bekkedal en sms der jeg ga uttrykk for at jeg trengte ca 15 minutter. Jeg fokk ingen reaksjon på denne og regnet med at det var i orden. Men denne meldingen «hadde han ikke fått». Jeg fikk beskjed om at jeg kunne få fire minutter, ellers kunne jeg bare forsvinne. Slik fngeer altså det kontradiktoriske prinsipp ved fakultetet.

Derfor legger jeg ut det jeg gjerne ville ha sagt, på denne siden.

Den etterfølgende diskusjon endte opp med at man måtte basere seg på den fagansvarlige foretok, ellers ville en stadig få diskusjoner om pensum.

Men ordningen med én fagansvarlig som har eneveldig myndighet over pensumlitteraturen, er i virkeligheten pill råtten. Den som er fagansvarlig har ofte egne interesser å fremme, f.eks. hvis han eller hun selv har skrevet en lærebok i faget. At den ansvarlige faglæreren, eller kompisen hans, kvalitetssikrer sin egen bok, vil svært lett føre til at studentene får dårligere bøker. Studenter flest tør ikke lese annet enn det fakultetet anbefaler. Dette var et problem også i min egen studietid. De beste bøkene var ikke pensum. Men det skjønte vi ikke før vi var ferdig med studiene.

I denne prosessen har jeg hele tiden hatt helhjertet støtte fra studentene og Juridisk Sudentutvalg. Dette er noe som virkelig har varmet. Jeg tror det er første gang studentene går på barrikadene for å få en bok inn på pensumlista, det normale er jo at de vil ha bøker ut. Jeg har også fått et stort antall støtteerklæringer fra studenter på sosiale medier og privat. Men den støtten som varmet aller mest, fikk jeg fra min bonusdatter: «Du må huske på det, Jo, at det er du som er «folkets mann». Det er det viktigste, og det kan ingen ta fra deg».

Det jeg ikke fikk lov til å si i PMR

Jeg har arbeidet ved universitet nesten hele mitt liv. Med noen avbrekk i Lovavdelingen, hos Regjeringsadvokaten og som dommer. I mitt arbeid ved universitetet har prosess vært et av mine viktigste arbeidsområder.

I 1976 tok jeg doktorgraden på en avhandling om rettsforlik, et emne i skjæringspunktet mellom sivilprosess og avtalerett. I 1977 ble jeg professor.

Siden den gang har jeg deltatt i et utall professor- og doktorgradsbedømmelser. Jeg nevner dette allerede nå fordi en av innvendingene som er fremsatt mot boka, er at henvisninger og noteapparat ikke er tilfredsstillende. Men jeg har altså deltatt i så mange vitenskapelige bedømmelser at jeg mener at jeg kjenner de normene som gjelder. Og det er veldig få faste normer på dette området.

Bøkene mine har i en årrekke vært pensum i faget sivilprosess, både i Oslo, Bergen og Tromsø.Det startet med Sivil Rettergang fra 1973, som ble skrevet sammen med Anders Bratholm. I 1992 kom den første boka jeg hadde skrevet alene.

I 1999 utvidet jeg fremstillingen til også å omfatte straffeprosess. Jeg var den første i Norge som foretok en felles behandling av sivil og straffeprosess. Dette er synspunkter som fakultetet nå har akseptert. I studieplanen står det nå:

«Saksgangen [i de to prosessformene] er nokså ulik, men har allikevel mange fellestrekk. Det er derfor en fordel å studere de to prosessformene som deler av samme emne».

At denne siste utgaven av Rettergang var begrenset til sivilprosess, skyldtes at det var en ny straffeprosesslov på trappene. Men også i denne boka er det fortløpende vist til de tilsvarende bestemmelser i straffeprosessloven der det er emnemessig sammenheng mellom de to prosessformene. Tilsvarende krysshenvisninger finnes verken hos Backer eller Robberstad.

I 2006 kom første utgave av Anne Robberstads Sivilprosess. Det var jeg som godkjente den. Bøkene mine og Robberstads bok har altså vært pensum side om side i 14 år.

Jeg har alltid ment at det er en god ting at studentene har flere fremstillinger å velge mellom.

Da jeg selv var student måtte vi lese de bøkene som var skrevet av den professoren som «eide» faget. Ofte fantes det bøker som var både bedre og mer velegnet som lærebøker. Men som studenter visste vi ikke bedre og turte ikke lese annet enn det som var offisielt pensum.

Mulighet for å velge mellom flere alternativer vil skjerpe studentenes kritiske sans. At en lærer monopoliserer et fagområde, vil lett føre til at faget størkner. Det har jeg sett mange eksempler på opp igjennom årene.

Forhistorien til denne konkrete saken har jeg gjort rede for i klagen,

Men det er et par punkter jeg har lyst til å rekapitulere.

Tredje utgave fra 2017 ble forelagt Anne Robberstad som godkjente den, men som fjernet den fra pensumlista etter syv – åtte måneder. Med en begrunnelse jeg syntes var nokså dårlig. Men i stedet for å gi meg inn på en diskusjon om dette, bestemte jeg meg for å lage en ny og revidert utgave.

Astrup Hjort vart i mellomtiden blitt faglærer. Hun sa seg villig til å vurdere boka som pensumlitteratur. Hun bekreftet i flere e- poster at hun ville innstille den som pensum, så snart den forelå i trykt form. Og hun ga meg faktisk ros, f.eks. fordi jeg hadde oppdatert reglene om elektronisk kommunikasjon. Hun skrev også at hun syntes jeg hadde vært flink til å innarbeide ny praksis og luke bort gamle dommer. Disse e-postene er vedlagt klagen. På denne bakgrunnen er den helomvending hun senere foretok, desto vanskeligere å forstå.

Så – etter at boka var trykt – ombestemte hun seg plutselig. Over telefon ga hun meg beskjed om at hun hadde hatt et møte med Anne Robberstad, og at Robberstad hadde «vært veldig imot» at boka skulle gjøres til pensum. «Veldig imot» – det var ordene hun brukte. Hun sa også at Robberstad hadde oppdaget en lang rekke feil. Disse ble ikke konkretisert. Jeg var totalt uforberedt på dette. Da hun endelig hadde tid til å snakke med meg langt over påske, fikk jeg et kortfattet og udatert notat. Dette ligger som bilag 2 til klagen. Etter å ha sett nærmere på dem, fant jeg at det til dels dreiet seg om rene bagateller, dels forhold som ikke var feil i det hele tatt. Jeg har imøtegått dem punkt for punkt i bilag 3 til klagen.

Jeg mener de er helt uholdbare, men har aldri fått aldri mulighet for å imøtegå dem. Notatet har aldri blitt forelagt PMR, som derfor heller ikke har tatt stilling til dem, til tross for at det er kvaliteten ved boka som er det sentrale spørsmål i saken. Argumentene var svært like de argumentene Robberstad i sin tid forgjeves brukte for å stanse Backers Sivilprosess. En del av de mangler som går på manglende henvisninger til annen litteraturs, mener jeg er uriktige. Og under enhver helt uten betydning for bokas egnethet som lærebok.. De få feil som har betydning for studentene – det er fire stykker – har jeg rettet ved en flyer som er lagt inn i boka.

Dette med å forelegge et manus for ansvarlig faglærer med anmodning om en forhåndsvurdering, har lange tradisjoner ved fakultetet. Jeg har gjort det selv flere ganger. Jeg tror aldri tidligere det har forekommet at en faglærer har trukket en godkjennelse tilbake etter at boka først er blitt trykt.

Jeg klaget saken inn for PMR. Jeg hadde på det tidspunkt ingen kjennskap til reglene om saksbehandlingen i PMR. Jeg trodde jeg skulle få anledning til å imøtegå påstandene om de angivelige feilene. Jeg fikk ikke noe varsel om behandlingen, men fikk helt tilfeldigvis vite at Astrup Hjort bare hadde sendt et helt generelt brev hvor det sto at hun «senere var blitt gjort oppmerksom på at fremstillingen var beheftet med vesentlige feil». Det lille notatet hvor feilen var konkretisert var ikke fremlagt. Dette brevet er lagt ved som bilag 4. De påståtte feilene har jeg altså tilbakevist punkt for punkt i bilag 3.

Det er selvsagt det normale at man legger ansvarlig faglærers vurdering til grunn. Men denne saken er ikke normal. To ganger har ansvarlig faglærer godtatt boka, og to ganger er tillatelsen blitt trukket tilbake etter at boka er trykt opp i tillit til godkjennelsen. Da er det vel nærliggende å anta at det har gått prestisje i saken. En uavhengig ekspert har slått fast at boka fyller læringskravene og er ajour. Selv kan jeg også ganske mye prosess, men har aldri fått muligheten til å tilbakevise de vurderinger som ligger til grunn for faglærerens avgjørelse – som jeg altså har ganske store innvendinger mot. Dette er det egentlig bare folk som kan faget, som er kompetente til å ta stilling til.

Men nå har studentene alltid likt bøkene mine. Helt på eget initiativ innhentet Juridisk studentutvalg en vurdering fra advokat Christian Reusch. Han satt i Tvistemålsutvalget som forberedte tvisteloven, han er medforfatter av kommentarutgaven og nyter alminnelig anerkjennelse som en fremtredende ekspert på sivilprosess

Han konkluderte med at boka dekket læringskravene, «og det med god margin», sier han. Videre at den var at den var ajour mht. rettspraksis og at han ikke så noen grunn til at boka skulle kunne gjøres til pensum.

Men PMR ville av en eller annen grunn – som jeg selv synes det er vanskelig å begripe – ikke høre på Reusch.

Boka mi ble fortsatt plassert som tilleggslitteratur med karakteristikken: «Boka dekker læringskravene, men trenger oppdatering»:

Dette siste synes jeg for det første er fullstendig grunnløst, og jeg oppfatter det også som en faglig nedvurdering. Det er jevngodt med å utstyre boka med et giftsymbol: Et dødninghode som sier: Denne boka bør dere styre unna. Samtidig ligger det en klar selvmotsigelse her: Hvordan kan boka dekke læringskravene når den samtidig trenger oppdatering?

Jeg har altså hatt følelsen å blitt fullstendig overkjørt, og det på totalt sviktende grunnlag. Og dette har nok ført til at jeg har uttrykt meg en god del skarpere enn det som ellers ville vært naturlig for meg. Normalt er jeg en forholdsvis lavmælt og fredsommelig person.

Disse tilbakekallene har også økonomiske konsekvenser. Men det tar jeg på strak arm. For meg er dette ikke et spørsmål om penger, men om fair play. Likevel vil jeg nevne at myndighet også innebærer ansvar, og at de som treffer avgjørelsen bør ta høyde for at folk innretter seg etter disse. Dette er ikke å leke butikk hvor man får igjen pengene når leken er over.

Bekkedal har innstilt på at dette ikke er noe vedtak etter forvaltningsloven og at det ikke kan påklages. Jeg mener det er et vedtak, men kan ikke bruke den lille tiden jeg har fått tildelt til å diskutere dette. Det er i alle fall en avgjørelse i offentlig virksomhet, og da skal en følge det normsettet som heter «god forvaltningsskikk». God forvaltningsskikk tilsier også at innvendinger mot saksbehandlingen skal videresendes et overordnet organ. God forvaltningsskikk kan også prøves av Sivilombudsmannen.

Jeg mener at saksbehandlingen i denne saken har vært mangelfull på flere punkter:

Til god forvaltningsskikk hører for det første at saken skal være tilstrekkelig opplyst. I dette tilfelle har det vært mye uklarhet. To ganger har ansvarlig faglærer samtykket i at boka skal settes på pensumlista, og to ganger har boka blitt trykket opp i tillit til dette samtykket. Og to ganger er samtykket blitt trukket tilbake, begge ganger med begrunnelser som etter min mening har vært svært overfladiske. Astrup Hjorts tilbakekall av sitt tidligere samtykke ble bare gjort i helt generelle vendinger: Hun skrev at hun var blitt gjort oppmerksom på at det var feil ved boka, helt uten å konkretisere hva feilene besto i.

Samtidig har altså en uavhengig ekspert – advokat Christian Reusch – gitt uttrykk for at det ikke er noe i veien med boka.

Dette viser klart at saken ikke har vært tilstrekkelig opplyst.

For det andre bør offentlig saksbehandling gjennomføres med størst mulig grad av kontradiksjon.

På de tidligere stadier i denne prosessen hadde jeg ikke noen muligheter til å gjøre mine synspunkter gjeldende. Uansett om en ser dette som et forvaltningsvedtak eller ikke, må det være klart at jeg er part i saken. I forvaltningsloven er part definert som den vedtaket er rettet mot eller som avgjørelsen direkte gjelder. Det er jeg som har skrevet boka, og det er min faglige dyktighet det er reist tvil om.

For det tredje bør den som treffer avgjørelsen være habil, og det skal heller ikke tas utenforliggende hensyn. Robberstad har forsøkt å stoppe både Backers Sivilprosess og min egen bok, til tross for at hun har en konkurrerende bok på markedet. Samtidig er hun den eneste som har kvalitetssikret sine egen bok.

Jeg synes PMRs medlemmer burde spørre seg selv om de virkelig overbevist om at Robberstads motstand både mot Backers bok og min egen bok utelukkende er begrunnet i faglige hensyn?

For det fjerde bør forvaltningen følge et likhetsprinsipp. Ved to tidligere anledninger har PMR hatt oppe spørsmålet om en bok tilfredsstiller kravene til hovedlitteratur, og i begge tilfelle har det vært innhentet en ekstern vurdering.

Først ville Beate Sjåfjell fjerne Woxholths Selskapsrett fordi hun mente den ikke holdt mål. Da fikk fakultetet en uttalelse fra professor Johan Giertsen i Bergen. Han konkluderte med at Woxholths bok holdt mål.

I 2015 protesterte Anne Robberstad mot at Inge Lorange Backers Sivilprosess ble tatt inn på pensumlista. De argumentene hun brukte den gang, var svært like de som nå gjøres gjeldende mot min bok. Pluss at Robberstad også beskyldte Backer for å ha plagiert hennes bok. Den beskyldningen har hun ikke rettet mot meg.

Da fikk fakultetet en uttalelse fra høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy. Også han konkluderte med at Robberstads innvendinger ikke holdt mål.

Skoghøys uttalelse er vedlagt bak dette innlegget

Fakultetet har altså hatt to lignende saker tidligere. Saken om Backers bok var til forveksling lik saken om min egen bok. Da tilsier likhetsprinsippet at spørsmålet også denne gangen overlates til en uavhengig ekspert.

I forordet til 3. utgave av sin Sivilprosess skrev Anne Robberstad: «Jeg vil også takke Jo Hov. Det er ikke alltid så lett å anerkjenne sine læremestre så lenge en har dem i nærheten. Hovs bøker i sivilprosess har vært enerådende i studiet i Oslo i 35 år. Alle senere fremstillinger av sivilprosess er preget av Jo Hov.»

I fjerde utgave skrev hun: «Hovs bøker i sivilprosess har i stor grad preget senere fremstillinger».

Og det hun sier, er riktig nok: Jeg har bidratt mye til utviklingen av fagene sivilprosess og straffeprosess.

Men derfor har jeg også krav på fair behandling. Det har jeg ikke fått. Fair behandling er at denne saken avgjøres av en nøytral ekspert.

Reusch mener at boka holder mål. Det mener jeg selv også.

Denne uenigheten burde i alle fall ha skapt tvil om det er riktig å skrote boka fra pensumlista. På bakgrunn av alt som har skjedd, synes jeg denne tvilen må komme meg til gode. Det betyr igjen at denne saken bør overlates til en nøytral ekspert. Det vil ikke koste fakultetet stort, og det vil løse konflikten en gang for alle.

Jeg mener også at denne oppgaven bør overlates til høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy. Det er en av landets ledende eksperter på sivilprosess. Det var også han som uttalte seg om Backers bok, i en sak som er til forveksling lik saken om min egen bok. Jeg vil legge til: Jeg kjenner ham ikke personlig, jeg har bare møtt ham to ganger.. Men jeg har full tillit til hans kunnskaper, hans saklighet og hans integritet.

Det er for øvrig ikke bare fordi jeg har bidratt mye til prosessfagene at jeg fortjener fair behandling. Alle fortjener fair behandling. Det står til og med i EMK.

Jens Edvin Skoghøys vurdering av Backers Sivilprosess

Trygve Bergsåker

Jeg har lest gjennom Inge Lorange Backers lærebok i sivilprosess, og kildehenvisningene i boken ligger etter min mening klart innenfor vanlig, god praksis.

Boken fremstår som en tradisjonell lærebok, men Backer har valgt et selvstendig opplegg

I en lærebok må den rettsdogmatiske fremstillingen nødvendigvis bli sammentrengt, og det blir et vurderingsspørsmål om hvor mange kilder man skal vise til – særlig når det gjelder litteratur. De sentrale sivilprosessuelle emnene er blitt bearbeidet i litteratur og rettspraksis i over 100 år, og mye er etter hvert blitt alminnelig sivilprosessuelt «felleseie», som mange har bidratt til. Det sier seg selv at det innenfor rammen av en lærebok ikke er mulig – og heller ikke ønskelig – å vise til alle relevante kilder, og dette gjelder i særlig grad litteratur. På hvilke punkter det skal vises til annen litteratur, beror på et skjønn, og det valg Backer har gjort, ligger klart innenfor det akseptable.

Det er først og fremst gjeldende rett som blir fremstilt i Backers bok, og det at flere fremstillinger av gjeldende rett om et emne inneholder likhetstrekk, burde ikke overraske. Tvert imot ville det være egnet til å forbause om fremstillinger av gjeldende rett om et emne ikke skulle ha likhetstrekk. De sentrale sivilprosessuelle emnene er blitt «foredlet» gjennom generasjoner, og det er ikke mulig for noen forfattere å påberope noen form for «opphavsrett» til sitt bidrag i denne foredlingsprosessen.

Med hilsen

Jens Edvin A. Skoghøy

Denne nettsiden ble opprinnelig opprettet for å dokumenter at boka fyller læringskravene i faget sivilprosess til masterstudiet i rettsvitenskap. Den ble godkjent av den ansvarlige faglærer Maria Astrup Hjort, som senere ved flere anledninger bekreftet godkjennelsen – inntil hun bråsnudde og trakk godkjennelsen tilbake. Etter sterkt påtrykk fra Anne Robberstad som etter alt å dømme oppfattet min bok som en brysom konkurrent. Detaljene fremgår av fremstillingen nedenfor.

Å legge slike opplysninger ut på nettet, er svært uvanlig, og jeg har vært i atskillig tvil om dette var noe jeg burde gjøre. Jeg vil understreke: Jeg prøvde først å gjøre mine synspunkter gjeldende ved å gå «vanlig tjenestevei», men det jeg hadde å innvende mot saksbehandlingen og avgjørelsen, ble avfeid uten noen realitetsprøvelse. Jeg hadde derfor ingen andre måter å komme til orde på, og mitt formål med gjøre disse opplysningene allment tilgjengelig, er å dokumentere at de «feil og svakheter» som Maria Astrup Hjort brukte som begrunnelse for å trekke godkjennelsen tilbake, var få og bagatellmessige. Den reelle bakgrunnen var et betydelig press fra Anne Robberstads side, som ikke ønsket konkurranse. Rent forvaltningsmessig var tilbakekallet av godkjennelsen ugyldig av mange grunner – det forelå her en bindende forhåndsgodkjennelse som ikke uten videre kunne tilbakekalles, tilbakekallet var etter alt å dømme motivert av utenforliggende hensyn og sannsynligvis også en følge av press. Men som Erik Boe har sagt: Det er ingen steder forvaltningsloven brytes oftere enn ved Det juridiske fakultet.

I september innhentet Juridisk Studentutvalg en vurdering fra advokat Christian Reusch. Han konkluderte med:

«Min vurdering er at Rettergang i sivile saker (4. utg.) i all hovedsak dekker læringskravene innenfor sivilprosess, og det med god margin. Den dekker også flere, men ikke alle, de fellesprosessuelle læringskravene. Jeg kan for min del ikke se at det er alvorlige feil eller andre innvendinger mot boken som skulle være til hinder for at den godkjennes som pensumlitteratur».

Saken ble behandlet i PMR tirsdag 15. okt. Saksbehandlingen var en ren parodi. Uttalelsen fra advokat Reusch ble overhodet ikke diskutert. Studiedekan Hjelmeng opprettet en ny kategori litteratur: Bøker som i omfang og opplegg hittil hadde vært klassifisert som «tilleggslitteratur»» ble plutselig «forfremmet» til «hovedlitteratur». I denne kategorien ble min bok plassert, og i tillegg ble det føyet til at boken «trengte oppdatering». Dette siste er det etter min oppfatning ikke noe som helst saklig grunnlag for å si.

Advokat Reusch nevner heller ikke feil eller behov for oppdateringer. Derimot peker han – uoppfordret – på flere svakheter ved Robberstads bok.

Av de tre bøkene som kan være aktuelle som hovedlitteratur i sivilprosess – Robberstads, Backers og min egen – er det etter min oppfatning den siste som er best oppdatert. Den er dessuten kvalitetssikret av en utenforstående tredjemann. Robberstad har selv kvalitetssikret sin egen bok.

For de studenter som mener det kan være fornuftig å ta utgangspunkt i «Rettergang i sivile saker», setter jeg inn den «pensumbeskrivelsen» jeg var enig med Astrup Hjort om – før hun bråsnudde.

«De avsnitt som er satt med vanlig skrift («brødskrift») dekker kunnskapskravene. Petitavsnittene innholdet til dels referat av viktige eller illustrerende rettsavgjørelser. Referatene av rettsavgjørelser er ikke kunnskapsstoff i seg selv, men studentene forutsettes å ha kjennskap til sentrale rettsavgjørelser innen fagområdet.

I tillegg inneholder petitavsnittene spørsmål som faller utenfor kunnskapskravene, men som kan bidra til å utdype det stoffet som faller innenfor kunnskapskravene.
Avsnittene om bevis og sannsynlighetsteori (kap. 18.5.5.3 – 18.5.5.5 og kap. 18.6.7)».

I tillegg vil jeg gjerne si: De rettsavgjørelsene som er merket med en stjerne, er avgjørelser jeg selv anser for viktige eller illustrerende, men må ikke oppfattes som noen uoffisiell «pensumbeskrivelse». Det kommer stadig nye dommer som kan redusere betydningen av de som allerede foreligger.

Helt til slutt vil jeg gjerne svare på et spørsmål som mange sikkert har stilt seg: Hvorfor har jeg satt i gang hele dette styret, med egen nettside, med redegjørelse for saksbehandlingen, imøtegåelse av innvendinger mv? Svaret er kort og godt: Jeg har jobbet ved Universitetet nesten hele mitt yrkesaktive liv og har sett hvor gjennomsyret fakultetet er av kompiskorrupsjon og lurvete saksbehandling. Anne Robberstads siste forsøk på å diskreditere siste utgave av Rettergang – i kombinasjon med en bunnfalsk takk i forordet til de to siste bøkene hennes – var på sett og vis dråpen som fikk begeret til å flyte over. Anne Robberstad har ambisjoner det ikke finnes grunnlaget for. Hennes eneste mulighet for å komme frem i rampelyset er å dolke konkurrenter i ryggen. Jeg viser til avsnittet nedenfor om tidligere monopoliseringsforsøk fra Robberstads side. Det siste forøket på å stoppe min egen bok, ble rett og slett for mye.

I denne saken er det så mye grums at jeg synes det er viktig at alt kommer fram i lyset – the good, the bad and the ugly.

Hvorfor jeg ga ut tredje utgave av Rettergang i sivile saker

Jeg hadde egentlig tenkt å gi meg med lærebøker da jeg gikk av med pensjon. Jeg hadde lyst til å drive med andre ting, og var også litt skuffet over at ideene mine om fellesbehandling av deler av sivilprosessen og straffeprosessen ikke hadde slått særlig an. Men prosessbøkene mine inneholdt også en god del kritikk av tvisteloven, som jeg mente – og fortsatt mener – var et hastverksarbeid, med betydelige svakheter. Like hastverkspreget var arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling – der var Inge Lorange Backer sjef. Jeg har fått ganske klare signaler om at Backer har tatt denne kritikken ille opp.

Så kom Backers Norsk sivilprosess, og her blir tvisteloven mer eller mindre fremstilt som Guds gave til det norske folk – det finnes ikke en eneste kritisk bemerkning til loven. Jeg mente studentene kunne ha nytte av å bli forklart at dersom de ikke fikk sammenheng i loven — f.eks. i reglene om oppfriskning eller i reglene om anke – så var det ikke nødvendigvis deres egen skyld.

Dette var foranledningen til tredje utgave av Rettergang i sivile saker – som altså var begrenset til sivilprosess.

Prinsippene for utvelgelse av pensumlitteratur
I dag bestemmes pensum (hovedlitteratur) av PMR, etter innstillig av «ansvarlig faglærer», med tilslutning av avdelingsansvarlig. Det normale er at faglærerens innstilling tas til følge uten videre. Men dette skaper en klassisk «bukken og havresekken»-situasjon: Faglæreren autoriserer sin egen bok, og det forekommer ikke så rent sjelden at en forfatter også prøver å holde konkurrenter utenfor. Dette var et velkjent fenomen allerede i min egen studietid, og det er dette som etter min oppfatning har skjedd nå: Anne Robberstad har autorisert sin egen lærebok uten å rådføre seg med andre enn seg selv.
Denne saken viser hvor lukket og autoritær prosessen bak pensumfastsettelse er. En forfatter kvalitetssikrer sine egne bøker, og mange prøver også å sikre seg et monopol.. Den som ser nærmere på pensumlista, vil se et påfallende fravær av bøker skrevet ved andre fakulteter.
Det burde være en selvfølge at en forfatter ikke på egen hånd kan autorisere sine egne bøker. Og det burde også være en selvfølge at en lærebokforfatter var inhabil til å bedømme konkurrerende bøker.
Helst burde autorisasjonen foretas av mer enn én person, og gjerne også av personer utenfor fakultetet. «Kompiskorrupsjon» har alltid vært utbredt fenomen ved fakultetet. Juridisk studentutvalg burde også sikres en reell innflytelse. Når en godkjennelsessak først er kommet til PMR, vil saken være kommet så langt at studentene ikke har noen mulighet til å gjøre seg opp noen mening om boka.

Godkjennelsesprosessen

I korte trekk var forhistorien denne: Tredje utgave ble forelagt daværende «ansvarlige faglærer» Anne Robberstad med spørsmål om den ville bli antatt som pensumlitteratur. Svaret var bekreftende, men med den reservasjon at petitavsnittene ikke skulle inngå som pensum. Jeg syntes dette var litt rart, siden domsreferatene var satt i petit, men slik ble det nå. Jeg regnet med at studentene hadde vett nok til å skjønne at det likevel kunne være grunn til å se nærmere på noen av disse dommene – de som var merket med stjerne.

Syv – åtte måneder etter at hun hadde godkjent boka som hovedlitteratur, fikk jeg ved en tilfeldighet vite at hun hadde strøket den fra pensumlista, med den begrunnelse at «tiden hadde løpt fra denne boka», bl.a. fordi grunnlovsendringene av 2014 ikke var behandlet. Dette hadde hun altså gjort, uten å varsle meg, og uten å underrette den avdelingsansvarlige særskilt. Jeg tror hun hadde regnet med at det hele skulle gli ubemerket hen. At grunnlovsendringene ikke var nærmere behandlet var en svakhet, men etter min mening ikke så veldig vesentlig, og uten betydning for resten av fremstillingen.

Det er dessuten grunn til å peke på to ting:
For det første: Når en faglærer får en forespørsel om å vurdere om en bok kan godkjennes som pensumlitteratur, har han eller hun en plikt til faktisk å lese boka. Det er en del av de pliktene faglæreransvaret innebærer. Og da bør innvendingene komme i forbindelse med et eventuelt avslag, eller en forutsetning om retting: Boka kan godkjennes dersom de og de feil rettes. Når forfatteren får beskjed om at boka kan godkjennes som pensumlitteratur, må han kunne gå ut fra at alt er i orden. Det er litt vanskelig å skjønne at tiden hadde rukket å løpe fra boka i løpet av syv åtte måneder.

For det andre: At Robberstad fjernet boka fra pensumlista, skjedde omtrent samtidig med at hun utga en ny utgave av sin egen sivilprosess. Jeg er nokså sikker på at årsaken til denne strykningen var at hun ønsket å bli kvitt noe hun oppfattet som en brysom konkurrent. Alle de tilbakemeldinger jeg fikk, både fra bokhandlene og studentene, gikk ut på at studentene foretrakk min bok fremfor hennes, og at hennes egen bok omtrent ikke ble solgt i det hele tatt.

Da jeg fikk vite om at boka var strøket som pensum – uten at jeg hadde fått noe varsel om det – tok jeg kontakt med Maria Astrup Hjort, som var Robberstads etterfølger som ansvarlig faglærer, og fikk beskjed om at hvis jeg laget en ny og oppdatert versjon, ville hun vurdere den som pensumlitteratur. Jeg laget en revidert versjon, og forela den for Astrup Hjort.

Reaksjonen var i første omgang ubetinget positiv.

*E-post 19.11.18: Jeg vil foreslå for PMR at en revidert versjon av boken settes inn på pensum så fort den foreligger i trykt form.
E-post 27.11.18 skrev hun: For ordens skyld: Mine forslag ovenfor er uten betydning for mitt standpunkt om å anbefale læreboken som hovedlitteratur, de er bare kollegiale anbefalinger for å gjøre boken bedre.
E-post av 18. 1. 2019: Gratulerer med oppdatert lærebok, som jeg forstår kom i handelen for en god uke siden! Jeg har ikke forelesningene dette semesteret, ellers hadde jeg informert studentene om at din bok er et fullgodt alternativ som hovedlitteratur. Ved neste korsvei, det vil si en gang i april, melder jeg boken inn som forslag til hovedlitteratur for høsten 2019.

Disse e-postene er gjengitt i sin helhet i min klage til PMR som er gjengitt nedenfor.

Så langt så alt til å være i orden. Men så, like før påske 2019, fikk jeg en telefon fra Astrup Hjort, hvor hun fortalte Anne Robberstad hadde bedt om et møte, og gjort gjeldende at hun hadde funnet så «alvorlige feil og mangler» at boka likevel burde godkjennes som pensum. Noen av dem nevnte hun i telefonen. Jeg ble regelrett «satt ut», og ba om å få en liste så jeg kunne få sett nærmere på dem, men det «passet dårlig akkurat nå». Så ba jeg om et møte over påske og der ble innvendingene gjentatt først muntlig. Jeg var nokså forvirret og dessuten uforberedt, så jeg fikk ikke tatt skikkelig til motmæle. I det jeg skulle til å gå, fikk jeg stukket til meg et kort notat, der noen av de angivelige feil var nevnt.

Jeg hadde ikke altså fått noen mulighet til å forberede meg på å imøtegå disse innvendingene. Men jeg har gått igjennom dem senere og mener å kunne påvise at notatet inneholder både regelrette feil, og dessuten vurderinger jeg mener er så dårlig underbygget, at de må anses som feilaktige. Det finnes noen få feil i boka, men disse mener jeg selv er forholdsvis bagatellmessige. (Og denne oppfatningen deles av advokat Reusch). Jeg har gjort rede for dette i mine kommentarer til Astrup Hjorts notat, som kommer nedenfor.

At det var press fra Anne Robberstad som førte til at Astrup Hjort trakk godkjennelsen tilbake, anser jeg «sannsynliggjort utover rimelig tvil.». Astrup Hjort fortalte det selv, dessuten ble en del av samtalen overhørt av en tredjemann. Hvorfor Astrup Hjort bråsnudde etter press fra Robberstad, vet jeg egentlig ikke.

«Kampen om revirer»

Dette er i bunn og grunn en konflikt som er klassisk i alle universitetsmiljøer, ikke bare ved det juridiske fakultet, men ved mange, mange fakulteter og mange, mange universiteter.

Det omtales ofte som en «kamp om revirer». Dette innebærer at en universitetslærer ønsker å fremstå som den ledende autoritet innenfor sitt fagområde, uansett om det gjelder juss eller middelalderhistorie. Drivkraften er vanligvis en form for akademisk forfengelighet. Man ønsker «å skinne», «stå øverst på pallen», å være «fagets rockestjerne». Men «rockestjerne» blir en ved å spille bedre enn de andre, ikke ved å nekte dem å spille. Blant f.eks. idrettsutøvere er det for noen så viktig å være nummer én at de ikke har noen skrupler med å jukse. Én måte å vinne på, er å finne et påskudd for å få konkurrentene diskvalifisert. Det er denne taktikken Anne Robberstad stadig benytter seg av.

Alle vet at revirbeskyttelse er et ganske vanlig fenomen på universiteter og andre forskningsinstitusjoner, men ingen vil snakke om det, langt mindre innrømme at de driver med det selv.

«Revirbeskyttelse» er noe jeg også tidligere har fått føle på kroppen: Jeg er blitt forsøkt presset ut både fra avtalerett og obligasjonsrett ved hjelp av ganske ufine metoder.

At en forvaltningsavgjørelse er ugyldig eller bør omgjøres fordi det er tatt utenforliggende eller usaklige hensyn, er en klassisk forvaltningsrettslig problemstilling. Situasjonen vil da gjerne være at avgjørelsen utad fremtrer som i orden, med en mer eller mindre plausibel begrunnelse. Men bak den «saklig» utformede avgjørelsen ligger det det som regel atskillige «fortrolige» samtaler på bakrommet. Einar Gerhardsen ble berømt/beryktet for uttalelsen: «Noen av oss har snakket sammen». Slik treffes også svært mange avgjørelser ved det juridiske fakultet.

Men hvordan kan en «bevise» at det er tatt utenforliggende hensyn? Den eller de som har truffet vedtaket vil gjerne tviholde på at alt er i orden, og forlange «å bli trodd på sitt ord».

Å bevise noe, innebærer å fremskaffe en så høy grad av sannsynlighet at påstanden virker troverdig. Et uskyldsblått blikk og kors på halsen er ikke nødvendigvis noe bevis på at en snakker sant. Det beste bevis her, er sakens fakta: Robberstad har tidligere forsøkt å presse ut konkurrenter uten at det er faglig grunnlag for det. Samtidig fastslår en uavhengig sakkyndig erklæring at det ikke er noe i veien med min egen bok.

Jeg skal peke på de faktorer som etter min oppfatning peker på at det foreligger juks og fanteri bak de avgjørelsene som er truffet, og så får hver enkelt av leserne gjøre seg opp en mening – hvis de synes det er umaken verd.

• I 2006 satte A nne Robberstad – i egenskap av å være fagansvarlig – sin egen artikkel i LoR inn som pensum, og strøk med de tilsvarende avsnitt i min bok, som var vedtatt som pensum. Da handlet hun for øvrig i strid med det hun senere har gjort gjeldende (både i forbindelse med Backers bok og i forbindelse med min egen) – at fagansvarlig ikke skal treffe avgjørelser på egen hånd, men rådføre seg med de øvrige faglærerne.

• Jeg foreslo også i sin tid å innføre Henry Mælands bok Kort prosess som alternativt pensum. På det tidspunkt anså jeg Mælands bok som et fullgodt alternativ – den var på færre sider, men kort og konsis. Men her satte Robberstad seg så kraftig på bakbeina at dette ikke var mulig å gjennomføre.

• I 2015 protesterte Robberstad mot at Backers Norsk Sivilprosess ble gjort til pensum (anbefalt hovedlitteratur). Innvendingene var til dels de samme som hun nå (gjennom stråmannen Astrup Hjort) gjør gjeldende mot min bok: Det var ikke nok henvisninger (i alle fall ikke til de «riktige bøkene»). Hun beskyldte også Backer for å ha plagiert hennes egen bok – en beskyldning som fremtrer som fullstendig absurd for den som kjenner de to.

Den gang innhentet PMR, med en annen studiedekan en ekstern vurdering fra professor Jens Edvin Skoghøy, som konkluderte med at Backers kildebruk var helt i orden og at det heller ikke forelå noe plagiat. Både Astrup Hjorts merkverdige helomvending og advokat Reusch’ vurdering burde tilsi at også min bok skulle vært vurdert av en ekstern sakkyndig. Jeg er overbevist om at min egen bok ligger innenfor de kriterier for god kildebruk som Skoghøy bygger på. Jeg mener derfor det var en åpenbar saksbehandlingsfeil at det ikke ble oppnevnt en ekstern sakkyndig til å vurdre de innvendingene Astrup Hjort hadde mot boka. Jeg ba om det, men anmodningen ble ikke tatt til følge. En tilsvarende ekstern sakkyndig uttalelse ble innhentet da Woxholth på det grunnlag at den ikke holdt faglig mål.

• I 2016 strøk Robberstad tredje utgave av Rettergang i sivile saker fra pensumlisten – i all hemmelighet, uten å underrette meg og uten å diskutere spørsmålet md den avdelingsansvarlige. Hvorfor valgte hun denne fremgangsmåten? Jeg tror grunnen var: Hadde hun nektet å godkjenne boka i første omgang, ville jeg spurt hva hun mente var i veien med den, og endret det hun hadde å innvende. Da ville det være mye vanskeligere å bli kvitt den senere.

• Siste akt er foreløpig at hun setter himmel og jord i bevegelse for å få Astrup Hjort til å trekke tilbake en godkjennelse av fjerde utgave som allerede var gitt, og som jeg hadde innrettet meg i tillit til.

Det burde være en selvfølge at en forfatter ikke på egen hånd kan autorisere sine egne bøker, slik Robberstad har gjort. Og det burde også være en selvfølge at en lærebokforfatter var inhabil til å bedømme konkurrerende bøker.

Helst burde autorisasjonen foretas av mer enn én person, og gjerne også av personer utenfor fakultetet. «Kompiskorrupsjon» har alltid vært utbredt fenomen ved fakultetet. Juridisk studentutvalg burde også sikres en reell innflytelse. Når en godkjennelsessak først er kommet til PMR, vil saken være kommet så langt at studentene ikke har noen mulighet til å gjøre seg opp noen mening om boka.

De grå eminenser

Anne Robberstads rolle.
Anne Robberstad spiller etter min oppfatning en så sentral rolle i denne prosessen at det er nødvendig å gjøre rede for den, og mitt personlige forhold til henne.
Mitt forhold til Anne Robberstad har alltid vært svært dårlig. Jeg var nødt til å ha en del med henne å gjøre de siste årene jeg jobbet ved fakultetet, siden vi begge arbeidet med sivilprosess. Jeg oppfatter henne som illojal og intrigant, hun var uhøflig og uforskammet overfor studenter og kontorpersonale. Hun ville gjerne ha «makt» – dvs. den innflytelse fagansvaret innebar – men gjorde så godt hun kunne for å komme seg unna de pliktene dette fagansvaret innebar. Hun forsømte sine veiledningsplikter. Alle de stipendiater som har fått tildelt Anne Robberstad som veileder, har byttet veileder i løpet av stipendiatperioden – eller gitt opp. Hun ville f.eks. heller ikke lage praktikumsoppgaver (som kan være nokså tidkrevende), og satte ved én anledning himmel og jord i bevegelse for å dytte jobben over på meg, enda det etter all tradisjon skulle være hennes tur – jeg hadde laget oppgaven siste gang.
Jeg ble derfor nokså overrasket da jeg ble særskilt takket i forordet til tredje utgave av hennes Sivilprosess. Tatt i betraktning at vi aldri har hatt noe samarbeid om denne boka, og heller aldri hatt noe godt personlig forhold, fremsto denne takken som nokså ubegripelig. En tilsvarende rosende omtale har jeg fått i forordet til fjerde utgave.
Jeg ser ingen annen forklaring enn at Robberstad ønsker å fremstå som den som viderefører mitt arbeide på prosessens område – altså som en slags «arving», en som overtar stafettpinnen. Jeg har opplevd denne takken som forholdsvis ubehagelig – det er ikke alle en setter pris på å bli omfavnet av.
At denne takken også representerer et toppmål av falskhet, fremgår av hennes senere opptreden: Først stryker hun boka – som hun selv hadde godkjent ganske kort tid tidligere – fra pensumlista. I all hemmelighet. Og så setter hun himmel og jord i bevegelse for å få Maria Astrup Hjort til å tilbakekalle en allerede gitt godkjennelse til en ny utgave.

Jeg ba selv PMR om å innhente en slik ekstern vurdering – jeg mente selv at jeg hadde påvist så mange uregelmessigheter i forbindelse med Astrup Hjorts behandling av saken, at dette ville vært på sin plass. På dette tidspunkt visste jeg at en slike ekstern uttalelse var innhentet i forbindelse med det forslag om å fjerne Woxholths Selskapsrett fra pensumlista, men visste ikke at det ble gjort også når det gjaldt Backers bok. Men studiedekan Erling Hjelmeng tok ikke begjæringen til følge. På bakgrunn av Maria Astrup Hjorts merkverdige helomvending, ville dette vært naturlig. At dette ikke ble gjort i min sak innebærer både at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da vedtaket ble truffet, og det innebærer også en usaklig forskjellsbehandling. Jeg er for min egen del overbevist om at min egen bok – på samme måte som Backers bok – ligger innenfor de rammene for kildebruk som Skoghøy legger til grunn.’ I Skoghøys uttalelse heter det:

«I en lærebok må den rettsdogmatiske fremstillingen nødvendigvis bli sammentrengt, og det blir et vurderingsspørsmål om hvor mange kilder man skal vise til – særlig når det gjelder litteratur. De sentrale sivilprosessuelle emnene er blitt bearbeidet i litteratur og rettspraksis i over 100 år, og mye er etter hvert blitt alminnelig sivilprosessuelt «felleseie», som mange har bidratt til. Det sier seg selv at det innenfor rammen av en lærebok ikke er mulig – og heller ikke ønskelig – å vise til alle relevante kilder, og dette gjelder i særlig grad litteratur. På hvilke punkter det skal vises til annen litteratur, beror på et skjønn, og det valg Backer har gjort, ligger klart innenfor det akseptable.»

Siste kapittel i denne historien, er altså hennes befatning med Rettergang i sivile saker: Først godkjenner hun tredje utgave, men stryker den i hemmelighet etter meget kort tid. Det rimelige ville vel vært om hun forela meg de innvendingene hun hadde, og lot meg få en sjanse til å ai hva jeg mente. Så legger hun et betydelig press på Maria Astrup Hjort for å få til å trekke tilbake en godkjennelse av fjerde utgave som hun allerede hadde gitt.
Denne saken kan egentlig bare forståes når en kjenner Anne Robberstads helt spesielle personlighet.

Maria Astrup Hjort
Astrup Hjort har spilt den rollen Lenin kalte «nyttige idioter». Jeg hadde opprinnelig et godt inntrykk av henne, men er skuffet over at hun ikke hadde ryggrad nok til å motsette seg det hun må ha forstått var rene revestreker fra Anne Robberstads side.

Erling Hjelmeng

Erling Hjelmeng har etter min oppfatning heller ikke opptrådt fair i denne saken. Vi har hatt to sammenstøt tidligere, men av en slik art at det ikke burde påvirke hans profesjonelle objektivitet. Jeg sitter likevel igjen med en sterk følelse av at den gjensidige motvilje som oppsto mellom oss, har resultert i at han ikke har opptrådt upartisk. Dette kom bl.a. til uttrykk i et avisintervju hvor han hevdet at min kritikk av Astrup Hjort var å «sparke nedover mot en yngre kvinnelig kollega». Sett fra min synsvinkel, var det Astrup Hjort som satt i en maktposisjon, som hun misbrukte. Jeg «sparket altså ikke nedover». At Astrup Hjort er kvinne, spiller ingen rolle i denne sammenheng. Heller ikke at hun er yngre enn meg. Det er de aller fleste.

Under hele prosessen har Hjelmeng hatt samtaler med Astrup Hjort og Robberstad, mens jeg er blitt skjøvet til side. Jeg har ikke fått se sakens dokumenter, og jeg har ikke fått anledning til å ta til motmæle. Det er tross alt min bok det gjelder, en bok jeg har nedlagt svært mye tid og arbeid i. Jeg har brukt nesten femti år av livet mitt til å bygge opp en kompetanse innenfor fagene sivil- og straffeprosess. Da burde det egentlig være en selvfølge at jeg hadde fått en sjanse til å imøtegå kritikken.

Løsningen med å «oppgradere» tidligere «tilleggslitteratur» til «hovedlitteratur», kan jeg vanskelig oppfatte som annet enn åpenbar triksing og lureri – et prokuratorknep.

Et eksempel på partiskhet i min disfavør var den måten han praktiserte saksbehandlingsreglene på. Da Juridisk Studentutvalg, på grunnlag av advokat Reusch’ uttalelse, ba om at pensumspørsmålet skulle behandles i førstkommende møte i PMR på første møte som lå tre dager frem i tid, ble dette avslått med den begrunnelse at forslaget var fremsatt for sent. Sitt eget forslag, om å «forfremme» tidligere «tilleggslitteratur» til «hovedlitteratur» ble imidlertid fremsatt på e-post dagen før PMR skulle behandle spørsmålet, på papir ble forslaget først utdelt i selve møtet.

Sakens dokumenter

Nedenfor finnes sakens dokumenter. Først min klage til PMR, som i hovedsak var basert på at det allerede var gitt en forhåndsgodkjenning, som jeg hadde innrettet meg i tillit til, og som derfor ikke kunne trekkes tilbake.

Maria Astrup Hjorts brev til PMR er helt generelt i sin utforming. Det eneste som anføres som begrunnelse for å trekke samtykket tilbake var følgende:

«Etter at boken forelå i trykt form,
ble jeg gjort oppmerksom på at boken lider av mange andre svakheter. Boken mangler oppdatering
både hva gjelder lovendringer, nyere forarbeider, forskning og juridisk litteratur generelt.»

Her er det ikke angitt en eneste konkret feil. Det eneste dokument hvor hun angir hvilke feil som finnes, er hennes notat av april 2019, som finnes nedenfor. Mine innvendinger mot dette notatet finnes også nedenfor. Her påvises det at det dels dreier seg om forhold som ikke kan regnes om feil i det hele tatt, dels noen få og helt ubetydelige slurvefeil av den typen som med letthet kan påvises i de fleste juridiske bøker.

Nedenfor finner du sakens dokumenter

Klage til PMR 3. mai 2019 – Side 1

Klage til PMR 3. mai 2019 – Side 2

Klage til PMR 3. mai 2019 – Side 3

Klage til PMR 3. mai 2019 – Side 4

Brev til PMR av 10. juni 2019

Brev til PMR av 10. juni 2019 – Side 1

Brev til PMR av 10. juni 2019 – Side 2

Brev til PMR av 10. juni 2019 – Side 3

Maria Astrup Hjorts brev til PMR

Kommentarer til Maria Astrup Hjorts brev til PMR

Maria Astrup Hjorts notat av april 2019

Imøtegåelse av Maria Astrup notat

Studentenes initiativ og advokat Reusch’ uttalelse

Etter at jeg hadde etablert nettsiden «www.rettergangisivilesaker.no» kom det reaksjoner av ulike slag. På kommunikasjonsplattformen Jodel kom det et stort antall støtte- og sympatierklæringer fra studenter, som hadde likt boka mi og som rett og slett gjorde meg varm om hjertet.

På denne bakgrunn tok Juridisk Studentutvalg initiativ til å innhente en uavhengig vurdering fra advokat Christian Reusch. Dette oppfatter jeg som en enorm tillitserklæring. Uttalelsen er datert 14. september 2019 og konkluderer som nevnt med:

Jeg vil gjerne berømme advokat Reusch særskilt for én ting: Jeg er på mange punkter kritisk til tvisteloven, og advokat Reusch var sentral ved lovens tilblivelse. Men min kritiske holdning til loven har han ikke bruk mot meg på noen måte. Her har han vært tvers igjennom raus og real.

Han gir også uttrykk for at min behandling av menneskerettsspørsmålene i sivilprosessen har «et visst gammelmodig preg». Hadde han sagt «konservativt», ville jeg vært helt enig. Også her er vi ved et punkt hvor jeg har en annen oppfatning enn advokat Reusch. Det Menneskerettsdomstolen selv betegner som «dynamisk tolkning», er etter min oppfatning orwelliansk nytale for «myndighetsusurpasjon» (jf. min artikkel i LoR 2004 s. 509).

Advokat Reusch’ uttalelse finnes her:

Reusch notat – Side 1

Reusch notat – Side 2

Reusch notat – Side 3

Behandlingen i PMR den 15. oktober 2019

På bakgrunn av advokat Reusch’ uttalelse fremmet Juridisk Studentutvalg på nytt forslag om at boka skulle vedtas som «anbefalt hovedlitteratur». Saken ble behandlet i møte den 15. oktober 2019.
Møteledelsen var etter min mening en ren parodi og et eksempel på betydelig usaklighet fra studiedekan Hjelmengs side.
Reusch’ uttalelse ble fullstendig ignorert. Studiedekan Hjelmeng foreslo dessuten opprettet
en ny kategori litteratur. Bøker som av omfang og opplegg hittil hadde vært klassifisert som «tilleggslitteratur» ble plutselig «forfremmet» til «hovedlitteratur». Har ble min bok plassert, og i tillegg en helt ubegrunnet bemerkning om at «boken trenger oppdatering». Reelt sett er det det samme som å utstyre boka med et giftsymbol. Boka er langt mer oppdatert enn både Robberstads og Backers bøker. Dette «grepet» oppfatter jeg som ren triksing. Og misbruk av forvaltningsmyndighet.

Klage til Universitetet sentralt

Jeg har klaget over PMRs avgjørelser inn for Universitetet sentralt.. Klagen er i samsvar med fvl. § 32 sendt PMR. Møtene i PMR er offentlige og blir holdt i kollegierommet. Jeg antar at saken vil bli behandlet på neste møte som er tirsdag 17. mars i Kollegierommet, Urbygningen, kl 1215. Ved eventuelle endringer skal jeg gi beskjed på denne siden. Sakskart for PMR vil også bli lagt ut på fakultetets nettsider:
https://www.uio.no/for-ansatte/enhetssider/jus/ledelses-og-utvalgsmoter/pmr/moter/

Jeg har tenkt å møte opp, men vet ikke om jeg får lov til å si noe.
Reglene om offentlighet er som kjent gitt for at de som er interessert, skal kunne se at alt går rett og riktig for seg. De som har interessert seg for denne saken, kan jo møte opp.

Klagen finner du her:

Klage med vedlegg

Anmeldelse av Rettergang i sivile saker

Anmeldelse av Innføring i prosess i Goodreads

Stud. jur. Sigurd Bødtker mot Det academiske Collegium

De som har lest – eller i alle fall lest i – Rettergang i sivile saker, vil se at jeg har lagt inn enkelte «rasteplasser» i form av korte referater av litt kuriøse eller morsomme saker. Tanken var at etter å jobbet med en vanskelig tekst, kunne det være greit å la tanken hvile ved å lese noe helt annet og uforpliktende. Til dem som har lest disse nettsidene, avslutter jeg med en ny liten anekdote:

Omkring midten av 1880-årene gikk daværende stud. jur. Sigurd Bødtker bort og forelsket seg. Den utkårede het sannsynligvis Ågot. Det ser imidlertid ut til at hun brøt forbindelsen etter kort tid. Sigurd Bødtker gjorde som så mange andre med kjærlighetssorg, han skrev dikt. Som han i 1880 utga på eget forlag med tittelen «Elskov». Men så kom et eksemplar universitetets ledelse for øye. Enkelte mente at diktene la alt for stor vekt på kjærlighetens rent fysiske sider – sagt med andre ord at diktene var «usedelige». Og at Bødtker burde relegeres – bortvises – fra universitetet.

For en leser av i dag er det vanskelig å se noe som helst uanstendig ved diktene. De er tilgjengelige digitalt på :

https://www.bokselskap.no/wp-content/themes/bokselskap2/tekster/pdf/elskov.pdf

Det «verste» jeg har kunnet finne, er dette:

Slig som du lå ved mit hede bryst, den gang kvældens hidsende stilhed
fyldte med elskovens jublende vildhet,
dengang vi smelted ind i hinanden:

øjet lukket i sagte lyst;
skælvende drag over panden;
dirrende varm,
tung i min arm;
munden smeltende hen i smil,
sygelig yndigt,
saligt og syndigt;

hele din skikkelse blød i sin hvil – –

Det har vært vanlig å avskrive diktene som «dårlige». Jeg vet ikke – jeg har lest langt verre ting. Og at kjærlighetssorg kan skape god litteratur, har vi utallige eksempler på.

«Univeritetsfundatsen» av 1824 inneholdt i § 43 følgende bestemmelse:

«Ligeledes er det academiske Collegium berettiget til, saafremt nogen ved Universitetet Studerende forseer sig ved Drukkenskab, forargeligt Liv og Levnet samt andre Studerendes Forførelse, at fatte beslutning om hans Relegation eller Udelukkelse fra alt Samfund ved Universitetet. Gaaer denne Collegiets Kjendelse ud paa Relegation paa længere Tid end 6 Maaneder, skal det fra det Offentliges Side, ved en af Procantsleren paa Acten tegnet Indstevning indankes umiddelbar for Højesteret paa den for Justissager anordnede Maade, saafremt den Domfældte har erklæret sig utilfreds med den afsagde Kjendelse, hvilken Erklæring Angjældende er pliktig til senest 4re Uger efter dens Forkyndelse for ham, at afgive».

Når det gjelder tolkningen, kan det være grunn til å peke på at ordet «forførelse» hadde et langt videre innhold enn i dag – den gang betød det noe i retning av «å ha dårlig innflytelse på».

Det ble reist relegasjonssak mot Bødtker. Men han anket – jeg hadde nær sagt naturligvis – han var dog stud. jur. Men tapte 4 mot 3 i Høyesterett.

I Høyesterett var det enighet om et sentralt motiv i diktene var «elskoven og dens tilfredsstillelse» og at de kunne «vekke andres lyst til å efterligne forfatteren og hengi sig til deslike følelser». For en som leser diktene i dag, er dette som nevnt fullstendig ubegripelig.

Et mindretall (dommerne Scheel, Mørch og justitiarius Thomle) ville likevel frifinne Bødtker fordi bestemmelsen etter deres oppfatning ikke kunne tolkes utvidende i Bødtkers disfavør. Man kunne ikke regne verken forfatterskapet eller utgivelsen av boka som «forargerligt Liv og Levnet». Heller ikke var bestemmelsen om «andre Studerendes Forførelse» anvendelig. For at dette alternativet skulle kunne legges til grunn, måtte noen faktisk ha vært «forført» – med andre ord: «påvirket i uheldig retning».

Flertallet – som altså dømte Bødtker – tøyet derimot ordlyden i universitetsfundatsen langt ut over det rimelige. Flertallet besto av dommerne Roll, Ottesen, Hansteen og Saxlund. Flertallet la til grunn at Bødtker ved å utgi «Elskov» hadde utvist «forargerlig Liv og Levnet» og bidratt til «andre Studereneds Forførelse». «Ved at utgi og offentliggjøre bogen hadde forfatteren gjort sig skyldig i forførelse». Det var etter flertallets oppfatning ikke nødvendig at noen rent faktisk var forledet til å handle etter bokas anvisninger. Det var nok at «der gjennem bogen med forsæt var utbredt usædelige tanker». Flertallet mente også at utgivelsen av boken måtte anses som «forargerlig» – dette til tross for at fundatsen krevet «forargerligt Liv og Levned».

Han ble nå i alle fall relegert. Og i også ilagt 90 kr i saksomkostninger – det er ca. 7 300 kr i dagens pengeverdi. Hele saken har i ettertid vært beskrevet som en «akademisk Molbohistorie». (Det finnes mange slike – nærværende nettside er et annet eksempel).

Tyve år senere beskrev Bødtker relegasjonssaken slik:

«Skrev i meget unge aar en liden diktsamling, «Elskov», der fandtes mindre passende. Først satte i den anledning prof. Lochmann sig i bevægelse, men efter en konference med den ungdommelige forfatter fandt han at burde lade sagen ligge. Imidlertid kom prof. Aubert hjem fra en udenlandsreise; han var kollegiets formand og ingenlunde tilsinds med at lade usædeligheden frit spillerum ved Universitetet. Bødtker relegeredes for 1 aar med tilhold om i dette tidsrum ikke at høre de forelæsninger han allerede havde forsømt, og i det hele taget at holde sig borte fra det kgl. Frederiks Universitets enemerker, hvad der faldt ham merkelig let.»

Bødtker ble cand. jur i 1894. Han arbeidet noen år i utenrikstjenesten, så i henholdsvis Landbruksdepartementet og Innenriksdepartementet. Men mye tyder på at jussen ikke var hans rette hylle. Han hadde alltid vært teaterinteressert, og skrev tidlig teaterkritikker. I 1903 tok han skrittet fullt ut, han forlot statstjenesten og ble teaterkritiker på heltid – faktisk landets første. Dette var før film og fjernsyn, og teaterinteressen var langt større enn i dag. Som teaterkritiker var han meget anset