Rettergang i sivile saker 4. utgave og forholdet til læringskravene

Etter min oppfatning fyller boka læringskravene i faget sivilprosess til masterstudiet i rettsvitenskap. Den ble godkjent av den ansvarlige faglærer Maria Astrup Hjort, som senere ved flere anledninger bekreftet godkjennelsen – inntil hun bråsnudde og trakk godkjennelsen tilbake. Etter sterkt påtrykk fra Anne Robberstad som etter alt å dømme oppfattet min bok som en brysom konkurrent. Detaljene fremgår av fremstillingen nedenfor.

Å legge slike opplysninger ut på nettet, er svært uvanlig, og jeg har vært i atskillig tvil om dette var noe jeg burde gjøre. Jeg vil understreke: Jeg prøvde først å gjøre mine synspunkter gjeldende ved å gå «vanlig tjenestevei», men det jeg hadde å innvende mot saksbehandlingen og avgjørelsen, ble avfeid uten noen realitetsprøvelse. Jeg hadde derfor ingen andre måter å komme til orde på, og mitt formål med gjøre disse opplysningene allment tilgjengelig, er å dokumentere at de «feil og svakheter» som Maria Astrup Hjort brukte som begrunnelse for å trekke godkjennelsen tilbake, var få og bagatellmessige.  Den reelle bakgrunnen var et betydelig press fra Anne Robberstads side, som ikke ønsket konkurranse. Rent forvaltningsmessig var tilbakekallet av godkjennelsen ugyldig av mange grunner – det forelå her en bindende forhåndsgodkjennelse som ikke uten videre kunne tilbakekalles, tilbakekallet var etter alt å dømme motivert av utenforliggende hensyn og sannsynligvis også en følge av press. Men som Erik Boe har sagt: Det er ingen steder forvaltningsloven brytes oftere enn ved Det juridiske fakultet.

I september innhentet Juridisk Studentutvalg en vurdering fra advokat Christian Reusch. Han konkluderte med:

«Min vurdering er at Rettergang i sivile saker (4. utg.) i all hovedsak dekker læringskravene innenfor sivilprosess, og det med god margin. Den dekker også flere, men ikke alle, de fellesprosessuelle læringskravene. Jeg kan for min del ikke se at det er alvorlige feil eller andre innvendinger mot boken som skulle være til hinder for at den godkjennes som pensumlitteratur».

Saken ble behandlet i PMR tirsdag 15. okt. Saksbehandlingen var en ren parodi. uttalelsen fra advokat Reusch ble overhodet ikke diskutert. Boka ble satt på lista over tilleggslitteratur, med den nokså uklare tilligget at «den dekker læringskravene, men trenger oppdatering».

La meg kort rekapitulere saksforholdet. Først ga Maria Astrup Hjort sin uforbeholdne støtte – hun ville anbefale boka som et «fullverdig alternativ». Så ble hun utsatt for press fra Robberstads side, og da var plutselig ikke måte på hvor mange feil det var ved boka, så mange at samtykket til å godkjenne den som hovedlitteratur, måtte trekkes tilbake. At det var press fra Robberstad som lå bak denne helomvendingen, innrømmet Astrup Hjort overfor meg i et møte vi hadde etter påske i år. Hun ga også uttrykk for at Robberstad hadde laget et notar om dette. Nå bestrider hun både innrømmelsen og eksistensen av notatet.

Men de påståtte feil har jeg til punkt for punkt tilbakevist nedenfor, under punktet Kommentarer til Maria Astrup Hjorts nota av april 2019. Advokat Reusch nevner heller ikke feil eller behov for oppdateringer. Derimot peker han – uoppfordret – på flere svakheter ved Robberstads bok.

Av de tre bøkene som kan være aktuelle som hovedlitteratur i sivilprosess – Robberstads, Backers og min egen – er det etter min oppfatning den siste som er best oppdatert. Det er den nyeste, og er dessuten den eneste boka som er kvalitetssikret av en utenforstående tredjemann. Både Robberstad og Backer har selv kvalitetssikret sine egne bøker.

For de studenter som mener det kan være fornuftig å ta utgangspunkt i «Rettergang i sivile saker», setter jeg inn den «pensumbeskrivelsen» jeg var enig med Astrup Hjort om – før hun bråsnudde.

«De avsnitt som er satt med vanlig skrift («brødskrift») dekker kunnskapskravene. Petitavsnittene innholdet til dels referat av viktige eller illustrerende rettsavgjørelser. Referatene av rettsavgjørelser er ikke kunnskapsstoff i seg selv, men studentene forutsettes å ha kjennskap til sentrale rettsavgjørelser innen fagområdet.

I tillegg inneholder petitavsnittene spørsmål som faller utenfor kunnskapskravene, men som kan bidra til å utdype det stoffet som faller innenfor kunnskapskravene.
Avsnittene om bevis og sannsynlighetsteori (kap. 18.5.5.3 – 18.5.5.5 og kap. 18.6.7)».

I tillegg vil jeg gjerne si: De rettsavgjørelsene som er merket med en stjerne, er avgjørelser jeg selv anser for viktige eller illustrerende, men må ikke oppfattes som noen uoffisiell «pensumbeskrivelse». Det kommer stadig nye dommer som kan redusere betydningen av de som allerede foreligger.

Helt til slutt vil jeg gjerne svare på et spørsmål som mange sikkert har stilt seg: Hvorfor har jeg satt i gang hele dette styret, med egen nettside, med redegjørelse for saksbehandlingen, imøtegåelse av innvendinger mv? Svaret er kort og godt: Jeg har jobbet ved Universitetet nesten hele mitt yrkesaktive liv og har sett hvor gjennomsyret fakultetet er av kompiskorrupsjon og lurvete saksbehandling. Anne Robberstads siste forsøk på å diskreditere boka mi – i kombinasjon med en bunnfalsk takk i forordet til de to siste bøkene hennes – var på sett og vis dråpen som fikk begeret til å flyte over. Anne Robberstad er en høyst middelmådig jurist, men med ambisjoner det ikke finnes grunnlaget for. Hennes eneste mulighet for å komme frem i rampelyset er å dolke konkurrenter i ryggen. Jeg viser til avsnittet om tidligere monopoliseringsforsøk fra Robberstads side. Det siste forøket på å stoppe boka mi, ble rett og slett for mye.

I denne saken er det så mye grums at jeg synes det er viktig at alt kommer fram i lyset – the good, the bad and the ugly.

Hvorfor jeg ga ut tredje utgave av Rettergang i sivile saker

Jeg hadde egentlig tenkt å gi meg med lærebøker da jeg gikk av med pensjon. Jeg hadde lyst til å drive med andre ting, og var også litt skuffet over at ideene mine om fellesbehandling av deler av sivilprosessen og straffeprosessen ikke hadde slått særlig an. Men prosessbøkene mine inneholdt også en god del kritikk av tvisteloven, som jeg mente – og fortsatt mener – var et hastverksarbeid, med betydelige svakheter. Like hastverkspreget var arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling – der var Inge Lorange Backer sjef. Jeg har fått ganske klare signaler om at Backer har tatt denne kritikken ille opp.

Så kom Backers Norsk sivilprosess, og her blir tvisteloven mer eller mindre fremstilt som Guds gave til det norske folk – det finnes ikke en eneste kritisk bemerkning til loven. Jeg mente studentene kunne ha nytte av å bli forklart at dersom de ikke fikk sammenheng i loven — f.eks. i reglene om oppfriskning eller i reglene om anke – så var det ikke nødvendigvis deres egen skyld.

Dette var foranledningen til tredje utgave av Rettergang i sivile saker – som altså var begrenset til sivilprosess.

Godkjennelsesprosessen

Boka ble forelagt daværende «ansvarlige faglærer» Anne Robberstad med spørsmål om den ville bli antatt som pensumlitteratur. Svaret var bekreftende, men med den reservasjon at petitavsnittene ikke skulle inngå som pensum. Jeg syntes dette var litt rart, siden domsreferatene var satt i petit, men slik ble det nå. Jeg regnet med at studentene hadde vett nok til å skjønne at det likevel kunne være grunn til å se nærmere på noen av disse dommene – de som var merket med stjerne.

Syv-åtte måneder etter at hun hadde godkjent boka som hovedlitteratur, fikk jeg ved en tilfeldighet vite at hun hadde strøket den fra pensumlista, med den begrunnelse at «tiden hadde løpt fra denne boka», bl.a. fordi grunnlovsendringene av 2014 ikke var behandlet. Dette hadde hun altså gjort, uten å varsle meg, og uten å underrette den avdelingsansvarlige særskilt.  Jeg tror hun hadde regnet med at det hele skulle gli ubemerket hen. At grunnlovsendringene ikke var nærmere behandlet var en svakhet – det erkjenner jeg – men det er likevel grunn til å peke på to ting.
For det første: Når en faglærer får en forespørsel om å vurdere om en bok kan godkjennes som pensumlitteratur, har han eller hun en plikt til faktisk å lese boka. Det er en del av de pliktene faglæreransvaret innebærer. Og da bør innvendingene komme i forbindelse med et eventuelt avslag, eller en forutsetning om retting: Boka kan godkjennes dersom de og de feil rettes. Når forfatteren får beskjed om at boka kan godkjennes som pensumlitteratur, må han kunne gå ut fra at alt er i orden. Det er litt vanskelig å skjønne at tiden hadde rukket å løpe fra boka i løpet av seks måneder.

For det andre: At Robberstad fjernet boka fra pensumlista, skjedde omtrent samtidig med at hun utga en ny utgave av sin egen sivilprosess. Jeg er nokså sikker på at årsaken til denne strykningen var at hun ønsket å bli kvitt noe hun oppfattet som en brysom konkurrent. Alle de tilbakemeldinger jeg fikk, både fra bokhandlene og studentene, gikk ut på at studentene foretrakk min bok fremfor hennes, og at hennes egen bok omtrent ikke ble solgt i det hele tatt.
Da jeg fikk vite om at boka var strøket som pensum – uten at jeg hadde fått noe varsel om det – tok jeg kontakt med Maria Astrup Hjort, som var Robberstads etterfølger som ansvarlig faglærer, og fikk beskjed om at hvis jeg laget en ny og oppdatert versjon, ville hun vurdere den som pensumlitteratur. Jeg laget en revidert versjon, og forela den for Astrup Hjort. Reaksjonen var i første omgang ubetinget positiv.

I mail av 19.11.18 skrev hun:

«Kjære Jo.

Jeg har nå gått igjennom alle endringene du har foreslått i læreboken. Som en generell kommentar synes jeg at du har lykkes i å få inn mye ny rettspraksis, og jeg ser også at du har komprimert og til dels tatt ut behandling av eldre rettspraksis. Dette er etter min mening et viktig grep for å gjøre fremstillingen aktuell.

Det er en del skrivefeil i endringsforslagene. Som eksempel kan nevnes endringen i pkt. 6.2.2, der det etter endringen står om saken mot «staten ved Barnelikestillings- og inkluderingsdepartementet». Jeg kunne nevnt flere, men jeg legger til grunn at endringene skal gjennom en korrekturrunde, og at skrivefeilene da lukes ut.

Av mer konkrete kommentarer, synes jeg det er bra at du har fått oppdatert din omtale av aktørportalen og digital kommunikasjon med domstolen. Endringene kan kanskje oppdateres en siste gang før du sender boka til trykking, der du få med klart om alle domstoler nå er med eller ikke? Du henviser også til aktørportalen i pkt. 25.6.4, og også her gjør du forbehold om hvordan forholdene vil være ved årets utløp.

I pkt. 25.6.4 ser jeg for øvrig at du fjerner henvisningen til ELSAM-forskriften (FOR-2016-10-28-1258), uten at jeg ser grunnen til det. Den kan vel bare stå?

Når det gjelder grunnlovsendringene, skriver du i pkt. 2.1 at «[n]oen særlig selvstendig rettslig betydning vil den nye grunnlovsbestemmelsen etter min oppfatning ikke ha», men vi har allerede fått første avgjørelse der Høyesterett velger å bare basere seg på grunnlovsbestemmelsen uten vise til EMK art. 6, se HR-2018-1909-A (rett nok en straffesak). Om dette fortsetter, vil man etter hvert kunne få en annen terskel i grunnlovsbestemmelsene enn i EMK art. 6. Tilsvarende kommentar til endringer i pkt. 45.3.

I pkt. 15.7 skriver du om opptak av hovedforhandlingen. Du skriver at «[r]eglene nylig er revidert med tanke på å effektivisere «gjenbruk av slike» opptak, f.eks. i ankeinstansen». Her kan du gjerne sette inn en henvisning til Prop. 63 L (2017-2018).

Jeg vil foreslå for PMR at en revidert versjon av boken settes inn på pensum så fort den foreligger i trykt form.

Mvh,

Maria

 

I en annen mail av 27.11.18 skrev hun:

 

«Hei Jo.

Jeg er helt enig med deg i at det er usannsynlig at Grl. § 95 kan senke terskelen for minimumsrettighetene ved rettergangen. Det interessante er om rettighetene i § 95 gir større prosessuelle rettigheter enn EMK art. 6, og det var det jeg siktet til med min kommentar om «en annen terskel». Mitt poeng var bare at ved å vurdere Grl. § 95 på selvstendig grunnlag, vil avgjørelsen kunne være første skritt i retning av en annen terskel – eller om du vil; større prosessuelle rettigheter – enn etter EMK art. 6.  

 

Når det gjelder det andre spørsmålet Høyesterett tar stilling til, nemlig spørsmålet om siteringen av uttalelsene fra det andre politiavhøret krenket uskyldspresumsjonen hjemlet i Grl. § 96, er jeg enig med deg i at det er noe overraskende at Høyesterett i avsnitt 66 ikke opphever Borgartings dom, slik tiltalte (A) har lagt ned påstand om, men derimot konstaterer brudd på uskyldspresumpsjonen. På den annen side er det vanskelig for Høyesterett å holde seg innenfor As påstander når han nedlegger påstand om at «Borgarting lagmannsretts avgjørelse oppheves så langt den avgjør det sivilrettslige kravet» – altså kravet om oppreisning – og subsidiært nedlegger påstand om at «[o]ppreisning skal utmåles etter Høyesteretts skjønn» (se dommens avsnitt 13). Dersom Høyesterett faktisk skal utmåle oppreisning, slik A ber om, gir det liten mening å i samme avgjørelse skulle oppheve Borgartings avgjørelse og sende saken tilbake lagmannsretten.

Uansett er det interessant å holde dommen opp mot tvl. § 11-2 (1) og § 11-4, slik du gjør i forslag til nytt avsnitt, og jeg tenker det er fint å få dette reflektert i læreboken. Avsnittet du foreslår er imidlertid forholdsvis tungt tilgjengelig. Kunne du innledningsvis – før du redegjør for faktum i saken – sagt hvorfor du mener avgjørelsen «går helt på tvers både av loven og det som frem til nå har vært ansett som udiskutabelt»? Det ville også hjelpe på lesevennligheten om du spanderte et par generelle, innledende setninger om hjemmelsgrunnlaget for behandlingen av prosessuelle spørsmål knyttet til sivile krav som springer ut av en straffesak. Når baseres prosessen på straffeprosessrettslige regler, og når går prosessen over til å baseres på sivilprosessrettslige regler? Om du også eksplisitt setter inn henvisning til avsnitt 66 i avgjørelsen, vil det lette studentenes lesning.  

For ordens skyld: Mine forslag ovenfor er uten betydning for mitt standpunkt om å anbefale læreboken som hovedlitteratur, de er bare kollegiale anbefalinger for å gjøre boken bedre.

 

Maria»

 

 

 

Og da boka var trykt, fikk jeg følgende mail 18. 1. 2019:

 

«Hei Jo. 

Gratulerer med oppdatert lærebok, som jeg forstår kom i handelen for en god uke siden! Jeg har ikke forelesningene dette semesteret, ellers hadde jeg informert studentene om at din bok er et fullgodt alternativ som hovedlitteratur. Ved neste korsvei, det vil si en gang i april, melder jeg boken inn som forslag til hovedlitteratur for høsten 2019.

Maria»

Så langt så alt til å være i orden. Men så, like før påske, fikk jeg en telefon fra Astrup Hjort, hvor hun fortalte Anne Robberstad hadde bedt om et møte, og gjort gjeldende at hun hadde funnet så «alvorlige feil og mangler» at boka likevel burde godkjennes som pensum. Noen av dem nevnte hun i telefonen. Jeg ble regelrett «satt ut», og ba om å få en liste så jeg kunne få sett nærmere på dem, men det «passet dårlig akkurat nå». Så ba jeg om et møte over påske og der ble innvendingene gjentatt først muntlig. Jeg var nokså forvirret og dessuten uforberedt, så jeg fikk ikke tatt skikkelig til motmæle. I det jeg skulle til å gå, fikk jeg stukket til meg et kort notat, der noen av de angivelige feil var nevnt.

Jeg hadde ikke altså fått noen mulighet til å forberede meg på å imøtegå disse innvendingene. Men jeg har gått igjennom dem senere og mener å kunne påvise at notatet inneholder både regelrette feil, og dessuten vurderinger jeg mener er så dårlig underbygget, at de må anses som feilaktige. Det finnes noen få feil i boka, men disse mener jeg selv er forholdsvis bagatellmessige.  Jeg har gjort rede for dette i mine kommentarer til Astrup Hjorts notat, som kommer nedenfor.

At det var press fra Anne Robberstad som førte til at Astrup Hjort trakk godkjennelsen tilbake, anser jeg sannsynliggjort utover rimelig tvil.». Astrup Hjort fortalte det selv, dessuten ble en del av samtalen overhørt av en tredjemann. Hvorfor Astrup Hjort bråsnudde etter press fra Robberstad, vet jeg egentlig ikke. Men Robberstad var så vidt jeg vet veileder for Astrup Hjort da hun skrev sin doktoravhandling. Likedan ble Astrup Hjort «håndplukket» av Robberstad for å overta som ansvarlig faglærer. Dette kan lett skape lojalitetsbånd. Men sånt skal man i prinsippet ikke ta hensyn til – noe annet er «kompiskorrupsjon» –et fenomen som dessverre er svært utbredt ved fakultetet.

 

Prinsippene for utvelgelse av pensumlitteratur

I dag bestemmes pensum (hovedlitteratur) av PMR, etter innstillig av «ansvarlig faglærer», med tilslutning av avdelingsansvarlig. Det normale er at faglærerens innstilling tas til følge uten videre. Men dette skaper en klassisk «bukken og havresekken»-situasjon: Faglæreren autoriserer sin egen bok, og det forekommer ikke så rent sjelden at en forfatter også prøver å holde konkurrenter utenfor. Dette var et velkjent fenomen allerede i min egen studietid, og det er dette som etter min oppfatning har skjedd nå: Anne Robberstad har autorisert sin egen lærebok uten å rådføre seg med andre enn seg selv. Det samme var tilfellet for Backers vedkommende. Han var avdelingsansvarlig for fjerde studieår, og foreslo sin egen bok som pensumlitteratur uten annen kvalitetskontroll enn sin egen. Han forela ikke engang boka for Robberstad som var ansvarlig faglærer.

Anne Robberstad brukte sin autoritet som faglærer til å fjerne tredje utgave av Rettergang i sivile saker fra pensumlista, til tross for at hun hadde godkjentkort tid i forveien. Og grunnen var – som allerede nevnt –  etter all sannsynlighet ikke at «tiden hadde løpt fra boka», men at hun betraktet den som en brysom konkurrent. Og dette er sannsynligvis også grunnen til at hun satte himmel og jord i bevegelse for å få Maria Astrup Hjort til å trekke tilbake godkjennelsen av fjerde utgave.

Denne saken viser hvor lukket og autoritær prosessen bak pensumfastsettelse er. En forfatter kvalitetssikrer sine egne bøker, og mange prøver også å sikre seg et monopol.. Den som ser nærmere på pensumlista, vil se et påfallende fravær av bøker skrevet ved andre fakulteter.

Det burde være en selvfølge at en forfatter ikke på egen hånd kan autorisere sine egne bøker. Og det burde også være en selvfølge at en lærebokforfatter var inhabil til å bedømme konkurrerende bøker.
Helst burde autorisasjonen foretas av mer enn én person, og gjerne også av personer utenfor fakultetet. «Kompiskorrupsjon» har alltid vært utbredt fenomen ved fakultetet. Juridisk studentutvalg burde også sikres en reell innflytelse. Når en godkjennelsessak først er kommet til PMR, vil saken være kommet så langt at studentene ikke har noen mulighet til å gjøre seg opp noen mening om boka.

Tidligere monopoliseringsforsøk fra Anne Robberstads side

Dette er ikke første gang Anne Robberstad prøver å sikre seg monopol på egne arbeider i pensumsammenheng.

I 2007 skrev hun en artikkel i Jussens Venner (s. 61) hvor hun mente å påvise at spørsmålet om avvisning eller frifinnelse der partenes pretensjoner ikke holdt stikk, stilte seg forskjellig alt etter som det dreide seg om et fastsettelsessøksmål eller et fullbyrdelsessøksmål. Både premissene og konklusjonen var etter min oppfatning høyst diskutable. Likevel plasserte Robberstad friskt og freidig – i egenskap av ansvarlig faglærer – sin egen artikkel på pensumlista, og strøk de tilsvarende avsnittene i min bok. Dette gjorde hun uten å diskutere pensumendringen med meg på forhånd, og uten å si fra etterpå. Dette er i det hele tatt typisk for Robberstads måte å operere på – presentere et fait accompli og tviholde på at nå er det for sent å gjøre noe med det. Saken «løste seg» bl.a. ved at tvisteloven avskaffet skillet mellom fastsettelsessøksmål og fullbyrdelsessøksmål. Dessuten utga Robberstad sin egen Sivilprosess, hvor hun fortsatt plager studentene med dette, til tross for at problemstillingen for lengst er gått ut på dato (Robberstad, Sivilprosess s. 97 – 98 og 102). At Robberstads synspunkter på dette spørsmålet er nokså tvilsomme, fremgår også av Christian Reusch’ notat s. 3, 2. avsn. (I parentes: Jeg var ikke så veldig begeistret for Robberstads bok da den kom, men det falt meg ikke inn å la være å autorisere den som pensum. Det ville vært i strid med det jeg alltid har hevdet: Konkurranse er bra, men man skal konkurrere på kvalitet).

Jeg foreslo også i sin tid å innføre Henry Mælands bok Kort prosess som alternativt pensum. På det tidspunkt anså jeg Mælands bok som et fullgodt alternativ – den var på færre sider, men kort og konsis. Men her satte Robberstad seg så kraftig på bakbeina at dette ikke var mulig å gjennomføre.

Endelig har jeg fått vite at Robberstad også protesterte kraftig da Backer foreslo sin egen Norsk Sivilprosess som alternativt pensum. Bakgrunnen for at Backer fremsatte dette forslaget uten å rådføre seg med Robberstad, var – så vidt jeg har forstått – at han rett og slett ikke orket å diskutere med henne. Det skjønner jeg godt. Innvendingene fra Robberstads side var den gang til dels de samme som de hun nå – gjennom Astrup Hjort – gjør gjeldende mot min egen bok, først og fremst at det ikke var nok henvisninger til relevant litteratur. Hun beskyldte også Backer for å ha plagiert hennes egen bok. Den gang innhentet PMR (med en annen studiedekan) en ekstern uttalelse fra daværende høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy, som slo fast at det var åpenbart at det ikke forelå noe plagiat, og likedan at også kildehenvisningene var i sin skjønneste orden. I Skoghøys vurdering sto det bl.a.:

I en lærebok må den rettsdogmatiske fremstillingen nødvendigvis bli sammentrengt, og det blir et vurderingsspørsmål om hvor mange kilder man skal vise til – særlig når det gjelder litteratur. De sentrale sivilprosessuelle emnene er blitt bearbeidet i litteratur og rettspraksis i over 100 år, og mye er etter hvert blitt alminnelig sivilprosessuelt «felleseie», som mange har bidratt til. Det sier seg selv at det innenfor rammen av en lærebok ikke er mulig – og heller ikke ønskelig – å vise til alle relevante kilder, og dette gjelder i særlig grad litteratur. På hvilke punkter det skal vises til annen litteratur, beror på et skjønn, og det valg Backer har gjort, ligger klart innenfor det akseptable.

(Jeg ba selv PMR om å innhente en slik ekstern vurdering – jeg mente selv at jeg hadde påvist så mange uregelmessigheter i forbindelse med Astrup Hjorts behandling av saken, at dette ville vært på sin plass. Men nåværende studiedekan Erling Hjelmeng tok ikke begjæringen til følge).

Siste kapittel i denne historien, er altså hennes befatning med Rettergang i sivile saker: Først godkjenner hun tredje utgave, men stryker den i hemmelighet etter meget kort tid. Det rimelige ville vel vært om hun forela meg de innvendingene hun hadde, og lot meg få en sjanse til å ai hva jeg mente. Så legger hun et betydelig press på Maria Astrup Hjort for å få til å trekke tilbake en godkjennelse av fjerde utgave som hun allerede hadde gitt.

Mitt forhold til Anne Robberstad

Mitt forhold til Anne Robberstad har alltid vært ekstremt dårlig. Jeg var nødt til å ha en del med henne å gjøre de siste årene jeg jobbet ved fakultetet, siden vi begge arbeidet med sivilprosess. Jeg oppfatter henne som illojal og intrigant, hun var ubehøvlet overfor studenter og kontorpersonale. Hun ville gjerne ha «makt» – dvs. den innflytelse fagansvaret innebar –  men gjorde så godt hun kunne for å komme seg unna de pliktene dette fagansvaret innebar. Hun forsømte sine veiledningsplikter og hun ville f.eks. ikke lage praktikumsoppgaver (som kan være nokså tidkrevende)

Jeg ble derfor nokså overrasket da jeg ble særskilt takket i forordet til tredje utgave av hennes Sivilprosess. Tatt i betraktning at vi aldri har hatt noe samarbeid om denne boka, og heller aldri hatt noe godt personlig forhold, fremsto denne takken som nokså ubegripelig. En tilsvarende rosende omtale har jeg fått i forordet til fjerde utgave.
Jeg ser ingen annen forklaring enn at Robberstad ønsker å fremstå som den som viderefører mitt arbeide på prosessens område – altså som en slags «arving», en som overtar stafettpinnen. Jeg opplevde denne takken som forholdsvis ubehagelig – det er ikke alle en setter pris på å bli omfavnet av.

At takken også var totalt uoppriktig, fremgår av hennes senere opptreden: Først stryker hun boka – som hun selv hadde godkjent ganske kort tid tidligere – fra pensumlista.  I all hemmelighet. Og så setter hun himmel og jord i bevegelse for å få Maria Astrup Hjort til å tilbakekalle en allerede gitt godkjennelse til en ny utgave.

Jeg har i ettertid til fått en del kritikk for min karakteristikk av Anne Robberstad. Men ikke så veldig mye. Jeg har også fått atskillige tilbakemeldinger om at det var bra at jeg sa tingene som de virkelig var. Ved mange arbeidsplasser finnes det personer som på grunn av personlige ambisjoner eller andre mer subtile motiver, er i stand til å gjøre livet surt for sine kolleger, og dermed også ødelegge alt som kan minne om et godt arbeidsmiljø. Det var ikke med tungt hjerte jeg forlot fakultetet. Denne saken kan egentlig bare forståes når en kjenner Anne Robberstads helt spesielle personlighet

Maria Astrup Hjort notat april 2019

Kommentarer til Maria Astrup Hjorts notat av april 2019

De innvendingene mot boka som fikk Maria Astrup Hjort til å trekke godkjennelsen tilbake, har hun gitt uttrykk for i et udatert notat av april 2019. Dette er det eneste dokument hvor de angivelige manglene ved boka er noenlunde konkret angitt. Hennes senere notat til PMR er holdt i helt generelle vendinger og består for det meste av vage antydninger.

1. Manglende henvisning til sivilprosessuell forskning osv.

En lærebok har et helt annet format enn en akademisk avhandling. Forfatteren må holde seg innenfor et bestemt antall sider, og det er begrenset hvor dypt en slik fremstilling kan gå inn i problemene. Stort sett må en nøye seg med å peke på de sentrale problemstillingene og innen visse grenser begrunne hva som må antas å være den riktige løsningen.

Det finnes ingen norm – verken skriftlig eller tradisjonsbestemt – for hva en lærebok skal inneholde av litteraturhenvisninger. Det er betydelige variasjoner fra bok til bok, og valget er i stor grad overlatt til den enkelte forfatters skjønn. Etter min oppfatning skal en henvisning i en lærebok til primært dokumentere at det som hevdes i teksten, har støtte i lovforarbeider eller juridisk litteratur, og ikke er noe forfatteren selv har funnet på. Fotnotene i en lærebok tar ikke sikte på å være «pensum» i den forstand at en forventer at studentene følger dem opp. Det samme gjelder «viktige forskningsartikler». Hvis det som står i disse artiklene, ikke har noen relevans for det som står i bokas tekst, er det ingen grunn til å vise til dem. Det fremheves f.eks. som en «feil» at det ikke finnes noen henvisning til Camilla Bernts artikkel i LoR 2011 s. 142. Denne gjelder noen helt spesielle varianter av flerpartsforhold i familiesaker. Noen plass i en lærebok har disse spørsmålene etter min oppfatning ikke.

Jeg minner avslutningsvis om uttalelsen fra h.r. dommer Jens Edvin Skoghøy i anledning Robberstads påstander om mangelfulle henvisninger i Backers Norsk sivilprosess. Han skrev:

«I en lærebok må den rettsdogmatiske fremstillingen nødvendigvis bli sammentrengt, og det blir et vurderingsspørsmål om hvor mange kilder man skal vise til – særlig når det gjelder litteratur. De sentrale sivilprosessuelle emnene er blitt bearbeidet i litteratur og rettspraksis i over 100 år, og mye er etter hvert blitt alminnelig sivilprosessuelt «felleseie», som mange har bidratt til. Det sier seg selv at det innenfor rammen av en lærebok ikke er mulig – og heller ikke ønskelig – å vise til alle relevante kilder, og dette gjelder i særlig grad litteratur. På hvilke punkter det skal vises til annen litteratur, beror på et skjønn, og det valg Backer har gjort, ligger klart innenfor det akseptable.»

Disse uttalelsene er helt i samsvar med hva jeg selv mener. At det fremheves som en svakhet at utredningen om særdomstoler kikke er nevnt, viser klart hvor langt Astrup Hjort/Robberstad prøver å tøye strikken for å finne «feil». Dette er ikke mer enn en utredning, og har foreløpig ikke resultert i noe som helst.

2. Manglende oppdatering av lovgivning

Jeg har funnet følgende feil /unøyaktigheter med hensyn til lovhenvisninger

(1) På s. 32 øverste avsn. er vist til jordskftel. kap. 3. Riktig henvisning skal være til kap. 6. På s. 145, 3. avsn. i petit er det vist til jordskiftel. § 2, riktig henvisning skal være § 1-4. Men det som står i teksten er innholdsmessig riktig på begge steder.

(2)  På s. 164 avsn. 13.10 er det vist til gammel konfliktrådslov av 15.mars 1991 nr. 3. § 1. Riktig henvisning skal være til ny konfliktrådslov av 20. juni 2014 nr. 49 § 1 (1). Også her er det som står i teksten innholdsmessig riktig – den nye loven har den samme regelen som den gamle.

(3) På s. 161 har jeg oversett at det nå der innført en ordning om at fraværsdommer i forliksrådet nå kan angripes gjennom oppfriskning. Endringen ble først fremmet i en proposisjon av 6. april 2018. Proposisjonen hadde overskriften: «Prop. 62 L (2017-2018) Endringer i domstolloven mv. (elektronisk kommunikasjon mv)». Proposisjonen er behandlet i forbindelse med spørsmålene omkring elektronisk kommunikasjon. Men det gikk meg rett og slett hus forbi at denne proposisjonen også inneholdt en regel om en endring i tvisteloven, som ikke hadde noe med elektronisk kommunikasjon å gjøre i det hele tatt.

3. «Innarbeide oppdateringer av relevant litteratur og eksempelvis bytte Bøhns kommentar til domstolloven med ny utgave i 2013, Jens Edvin Skoghøy Tvisteløsning (2014) med 3. utg. fra 2017 og Jørgen Aall (2. utg. fra 2007 med 5. utg. fra 2018 og Anne Robberstad 2015 med 4. utg. fra 2018. Det gjelder også mer perifer litteratur for studentene, eks. Bengt Lindell, Civilprocessen (2012) med ny utg.  2017, Peer Lorentzen, Den Europeeiske Menneskerettighesdskonvention (2004) med ny utgave 2011.»
Det er imidlertid ingen henvisning til Jørgen Aall, Rettsstat og menneskerettigheter i 4. utg., henvisningen forsvant med revisjonen. Bengt Lindell, Civilprocessen og Peer Lorentzen, Den europeiske Menneskerettighedskonvention er også såkalte «programhelter» – de er ved en forglemmelse blitt stående i litteraturlista bak i boka, men det er ingen henvisninger til dem i teksten.

Henvisningene til Anne Robberstad er til siste utg. fra 2018, i litteraturlista er derimot 3. utg. oppført. Det gjelder en del andre bøker også: Henvisningene til Backer, Barneloven i teksten er til siste utgave fra 2008, mens litteraturlista bak i boka viser til 1. utg. fra 1982. Det samme gjelder Danelius, Mänskliga rättigheter. Henvisningene i teksten er til siste utgave fra 2015, mens litteraturlista viser til 4. utg. fra 2012. Henvisningen til Skoghøy, Tvisteløsning er derimot til nest siste utgave, men siste utgave har helt likelydende formuleringer.

Astrup Hjort skriver videre: «En del av jobben er også å få ut bøker fra litteraturlisten som nå bare har rettshistorisk interesse, f.eks. henvisninger til Edvin Altens bøker fra hhv 1950, 1954 og 1961, Gottfried Baumgärtel (1972) og Haakon Haraldsen (1978)».

Når det gjelder Alten: Skoghøy viser til Alten, og det samme gjør Anne Robberstad. Det samme gjør faktisk Astrup Hjort selv i sin doktoravhandling. Hvorfor er det galt at jeg gjør det? Baumgärtels bok er en klassiker i tysk prosessrett, den er kommet i flere utgaver, og er det eneste arbeidet jeg kjenner, som analyserer begrepet «prosesshandling». Det er for øvrig bare én henvisning til denne boka. Jeg skjønner heller ikke hva som er i veien med Haraldsens bok (også bare én henvisning).

4. 4. «Få tynnet ut avgjørelser basert på tvistemålsloven. Selv om nye avgjørelser er kommet med, er det fremdeles et klart tyngdepunkt i eldre rettspraksis».

For det første: I e-post av 19.11.18 (gjengitt i sin helhet foran) skrev Maria Astrup Hjort.

«Som en generell kommentar synes jeg at du har lykkes i å få inn mye ny rettspraksis, og jeg ser også at du har komprimert og til dels tatt ut behandling av eldre rettspraksis. Dette er etter min mening et viktig grep for å gjøre fremstillingen aktuell».   

For det andre: I forordet står det:

«Jeg har vist til rettspraksis i langt høyere grad enn jeg selv synes er nødvendig. Etter min oppfatning legges det alt for stor vekt på rettsavgjørelser i det juridiske studiet
             
Noen avgjørelser har jeg merket med en stjerne. Av disse finnes det to ulike typer: For det første avgjørelser som jeg regner som prejudikater og viktige prinsippavgjørelser. Men jeg har også mange ganger satt en stjerne ved avgjørelser jeg ikke regner som prinsipielle, men som jeg synes er godt egnet til å illustrere en bestemt lovregel eller et juridisk poeng».

For det tredje: I den pensumbeskrivelse som jeg var enig med Maria Astrup Hjort om – før hun bråsnudde – sto det:

«De avsnitt som er satt med vanlig skrift («brødskrift») dekker kunnskapskravene. Petitavsnittene innholdet til dels referat av viktige eller illustrerende rettsavgjørelser. Referatene av rettsavgjørelser er ikke kunnskapsstoff i seg selv, men studentene forutsettes å ha kjennskap til sentrale rettsavgjørelser innen fagområdet.»

For det fjerde: Tvisteloven er på de fleste punkter en videreføring av tvistemålsloven. Da har avgjørelser etter tvistemålsloven fortsatt både prejudikats- og illustrasjonsverdi. Astrup Hjort og jeg snakket særskilt sammen bl.a. om dommen om Norsk Balalaikaorkester i Rt. 1979 s. 468, og vi ble enig om at den burde bli stående, selv om den ikke lenger har så stor prinsipiell betydning – kanskje først og fremst fordi faktum i saken var litt kuriøst. Men domsreferatet er ikke utstyrt med stjerne.

For det femte: Om «hovedtyngden» ligger i avgjørelser etter tvisteloven eller ikke, kan ikke avgjøres numerisk ved å telle avgjørelser. Tvistemålsloven var i kraft fra 1927 til 2008 og var altså i funksjon i 91 år. Tvisteloven trådte i kraft i 2008 og har altså bare virket i ca. 10 år.

Og for det sjette: En må også se på hvordan dommene i er brukt i teksten: Ett enkelt eksempel: På s. 63 er det vist til at reproberte krav ikke skal føre til avvisning, men til frifinnelse. Som eksempel er nevnt en dom fra 2008. Men så er det lagt til at det samme følger av seks tidligere dommer, som bare er angitt ved årstall og sidetall. Poenget er altså at avgjørelsen fra 2008 er i samsvar med fast praksis. Jeg skjønner ikke hva som er galt med det.

Min konklusjon er altså at de innvendinger som er reist mot boka, til dels ikke er feil i det hele tatt, til dels rene bagateller, av den typen som også finnes i de fleste bøker, også hos Backer og Robberstad (som altså selv har kvalitetssikret bøkene sine).  

At Maria Astrup Hjort bruker disse bagatellene som begrunnelse for å trekke til bake et samtykke som allerede var gitt – og gitt i meget positive vendinger – viser klart at hun har vært utsatt for et betydelig press fra Anne Robberstads side. Og Robberstad motiv er etter min oppfatning klart nok: Hun ønsker å bli kvitt en brysom konkurrent.

Klage til PMR 3. mai 2019

Brev til PMR av 10. juni 2019

Maria Astrup Hjorts brev til PMR

Kommentarer til Maria Astrup Hjorts brev til PMR

I sitt brev til PMR skriver Astrup Hjort:

«Etter at boken forelå i trykt form ble jeg gjort oppmerksom på at boken lider av mange andre svakheter. Boken mangler oppdatering hva gjelder lovendringer, nyere forarbeider, forskning og juridisk litteratur generelt.» På denne bakgrunn karakteriserer hun boka som «utdatert». Dette står i en nokså merkelig kontrast til hennes e-post av 18.1.2019, hvor hun gir uttrykk for at hun ville anbefale boken som «et fullgodt alternativ som hovedlitteratur». Men Astrup Hjort har møtt seg selv i døra så mange ganger i løpet av denne prosessen at hun har mistet all troverdighet.

Astrup Hjorts brev til PMR er holdt i veldig generelle vendinger, og skaper inntrykk av at det er foreligger en rekke feil og mangler. Hvis en ser på mine kommentarer til Astrup Hjorts notat av april 2019, går det frem at det som kan kalles «feil» er ytterst få: Det er fire lovhenvisningsfeil i teksten, tre av dem er etter mitt skjønn helt bagatellmessige, den fjerde er – fortsatt etter mitt skjønn – i alle fall forholdsvis unnskyldelig. Advokat Reusch er av samme oppfatning (s.3, 3. avsn.). «Manglende oppdatering av juridisk litteratur» er først og fremst manglende oppdatering av litteraturlista, mens litteraturhenvisningene i teksten – på et par unntak nær – er oppdaterte.

Hvor utførlig henvisninger til juridisk litteratur skal være i en lærebok, er som nevnt et skjønnsspørsmål som tradisjonelt har vært overlatt forfatteren. Etter min oppfatning er henvisninger til litteratur og forarbeider tilstrekkelige. Dette er i samsvar med den oppfatning Jens Edvin Skoghøy gjorde gjeldende, da Robberstad kom med tilsvarende innvendinger mot Backers Sivilprosess:

De sentrale sivilprosessuelle emnene er blitt bearbeidet i litteratur og rettspraksis i over 100 år, og mye er etter hvert blitt alminnelig sivilprosessuelt «felleseie», som mange har bidratt til. Det sier seg selv at det innenfor rammen av en lærebok ikke er mulig – og heller ikke ønskelig – å vise til alle relevante kilder, og dette gjelder i særlig grad litteratur. På hvilke punkter det skal vises til annen litteratur, beror på et skjønn, og det valg Backer har gjort, ligger klart innenfor det akseptable.»

Noen av de angivelige «feilene» beror på regelrette misforståelser fra Astrup Hjorts side.  Og så gjentar jeg: Når en ansvarlig faglærer får en anmodning om å vurdere om en bok kan godkjennes som pensumlitteratur, har vedkommende faktisk en plikt til å lese den. Og da bør innvendinger komme i forbindelse med enten et avslag, eller i forbindelse med en betinget godkjennelse: Boka kan godkjennes hvis det eller det rettes. Da Robberstad hadde godkjent tredje utgave, gikk jeg ut fa at hun hadde lest den. Antakelig har Astrup Hjort gjort det samme.

Ingen doktoravhandling ville blitt underkjent på grunn av slike bagateller. Jeg gjentar at det press Robberstad har lagt på Astrup Hjort, skaper inntrykk av et krampaktig forsøk på å bli kvitt en brysom konkurrent.

Astrup Hjort har ambisjoner om å bli professor. Men en professorstilling krever mer enn faglig dyktighet. Av en professor venter en også integritet og ryggrad.

Advokat Reusch’ uttalelse

Etter at jeg hadde etablert nettsiden «www.rettergangisivilesaker.no» kom det reaksjoner av ulike slag. På kommunikasjonsplattformen Jodel kom det et stort antall støtte- og sympatierklæringer fra studenter, som hadde likt boka mi og som rett og slett gjorde meg varm om hjertet.

På denne bakgrunn tok Juridisk Studentutvalg initiativ til å innhente en uavhengig vurdering fra advokat Christian Reusch. Dette oppfatter jeg som en enorm tillitserklæring. Uttalelsen er datert 14. september 2019 og konkluderer som nevnt med:

«Min vurdering er at Rettergang i sivile saker (4. utg.) i all hovedsak dekker læringskravene innenfor sivilprosess, og det med god margin. Den dekker også flere, men ikke alle, de fellesprosessuelle læringskravene. Jeg kan for min del ikke se at det er alvorlige feil eller andre innvendinger mot boken som skulle være til hinder for at den godkjennes som pensumlitteratur.»

Jeg vil gjerne berømme advokat Reusch særskilt for én ting: Jeg er på mange punkter kritisk til tvisteloven, og advokat Reusch var sentral ved lovens tilblivelse. Men min kritiske holdning til loven har han ikke bruk mot meg på noen måte. Her har han vært tvers igjennom raus og real.

Han gir også uttrykk for at min behandling av menneskerettsspørsmålene i sivilprosessen har «et visst gammelmodig preg». Hadde han sagt «konservativt», ville jeg vært helt enig. Også her er vi ved et punkt hvor jeg har en annen oppfatning enn advokat Reusch. Det Menneskerettsdomstolen selv betegner som «dynamisk tolkning», er etter min oppfatning orwelliansk nytale for «myndighetsusurpasjon» (jf. min artikkel i LoR 2004 s. 509).

Anmeldelse av Rettergang i sivile saker

Anmeldelse av Innføring i prosess  i Goodreads

Stud. jur. Sigurd Bødtker mot Det academiske Collegium

De som har lest – eller i alle fall lest i – Rettergang i sivile saker, vil se at jeg har lagt inn enkelte «rasteplasser» i form av korte referater av litt kuriøse eller morsomme saker.  Tanken var at etter å jobbet med en vanskelig tekst, kunne det være greit å la tanken hvile ved å lese noe helt annet og uforpliktende. Til dem som har lest disse nettsidene, avslutter jeg med en ny liten anekdote: 

 Omkring midten av 1880-årene gikk daværende stud. jur. Sigurd Bødtker bort og forelsket seg. Den utkårede het sannsynligvis Ågot. Det ser imidlertid ut til at hun brøt forbindelsen etter kort tid. Sigurd Bødtker gjorde som så mange andre med kjærlighetssorg, han skrev dikt. Som han i 1880 utga på eget forlag med tittelen «Elskov».  Men så kom et eksemplar universitetets ledelse for øye. Enkelte mente at diktene la alt for stor vekt på kjærlighetens rent fysiske sider – sagt med andre ord at diktene var «usedelige». Og at Bødtker burde relegeres – bortvises – fra universitetet. 

For en leser av i dag er det vanskelig å se noe som helst uanstendig ved diktene. De er tilgjengelige digitalt på :

https://www.bokselskap.no/wp-content/themes/bokselskap2/tekster/pdf/elskov.pdf

Det «verste» jeg har kunnet finne, er dette: 

Slig som du lå ved mit hede bryst, den gang kvældens hidsende stilhed
fyldte med elskovens jublende vildhet,
dengang vi smelted ind i hinanden:

øjet lukket i sagte lyst;
skælvende drag over panden;
dirrende varm,
tung i min arm;
munden smeltende hen i smil,
sygelig yndigt,
saligt og syndigt;

hele din skikkelse blød i sin hvil – – 

Det har vært vanlig å avskrive diktene som «dårlige». Jeg vet ikke – jeg har lest langt verre ting. Og at kjærlighetssorg kan skape god litteratur, har vi utallige eksempler på.

«Univeritetsfundatsen» av 1824 inneholdt i § 43 følgende bestemmelse:

«Ligeledes er det academiske Collegium berettiget til, saafremt nogen ved Universitetet Studerende forseer sig ved Drukkenskab, forargeligt Liv og Levnet samt andre Studerendes Forførelse, at fatte beslutning om hans Relegation eller Udelukkelse fra alt Samfund ved Universitetet. Gaaer denne Collegiets Kjendelse ud paa Relegation paa længere Tid end 6 Maaneder, skal det fra det Offentliges Side, ved en af Procantsleren paa Acten tegnet Indstevning indankes umiddelbar for Højesteret paa den for Justissager anordnede Maade, saafremt den Domfældte har erklæret sig utilfreds med den afsagde Kjendelse, hvilken Erklæring Angjældende er pliktig til senest 4re Uger efter dens Forkyndelse for ham, at afgive».

 Når det gjelder tolkningen, kan det være grunn til å peke på at ordet «forførelse» hadde et langt videre innhold enn i dag – den gang betød det noe i retning av «å ha dårlig innflytelse på».

Det ble reist relegasjonssak mot Bødtker. Men han anket – jeg hadde nær sagt naturligvis – han var dog stud. jur. Men tapte 4 mot 3 i Høyesterett.

 I Høyesterett var det enighet om et sentralt motiv i diktene var «elskoven og dens tilfredsstillelse» og at de kunne «vekke andres lyst til å efterligne forfatteren og hengi sig til deslike følelser». For en som leser diktene i dag, er dette som nevnt fullstendig ubegripelig.

Et mindretall (dommerne Scheel, Mørch og justitiarius Thomle) ville likevel frifinne Bødtker fordi bestemmelsen etter deres oppfatning ikke kunne tolkes utvidende i Bødtkers disfavør. Man kunne ikke regne verken forfatterskapet eller utgivelsen av boka som «forargerligt Liv og Levnet».  Heller ikke var bestemmelsen om «andre Studerendes Forførelse» anvendelig.  For at dette alternativet skulle kunne legges til grunn, måtte noen faktisk ha vært «forført» – med andre ord: «påvirket i uheldig retning».

Flertallet – som altså dømte Bødtker – tøyet derimot ordlyden i universitetsfundatsen langt ut over det rimelige. Flertallet besto av dommerne Roll, Ottesen, Hansteen og Saxlund.  Flertallet la til grunn at Bødtker ved å utgi «Elskov» hadde utvist «forargerlig Liv og Levnet» og bidratt til «andre Studereneds Forførelse». «Ved at utgi og offentliggjøre bogen hadde forfatteren gjort sig skyldig i forførelse». Det var etter flertallets oppfatning ikke nødvendig at noen rent faktisk var forledet til å handle etter bokas anvisninger. Det var nok at «der gjennem bogen med forsæt var utbredt usædelige tanker». Flertallet mente også at utgivelsen av boken måtte anses som «forargerlig» – dette til tross for at fundatsen krevet «forargerligt Liv og Levned».

Han ble nå i alle fall relegert. Og i også ilagt 90 kr i saksomkostninger – det er ca. 7 300 kr i dagens pengeverdi. Hele saken har i ettertid vært beskrevet som en «akademisk Molbohistorie». (Det finnes mange slike – nærværende nettside er et annet eksempel).

Tyve år senere beskrev Bødtker relegasjonssaken slik: 

«Skrev i meget unge aar en liden diktsamling, «Elskov», der fandtes mindre passende. Først satte i den anledning prof. Lochmann sig i bevægelse, men efter en konference med den ungdommelige forfatter fandt han at burde lade sagen ligge. Imidlertid kom prof. Aubert hjem fra en udenlandsreise; han var kollegiets formand og ingenlunde tilsinds med at lade usædeligheden frit spillerum ved Universitetet. Bødtker relegeredes for 1 aar med tilhold om i dette tidsrum ikke at høre de forelæsninger han allerede havde forsømt, og i det hele taget at holde sig borte fra det kgl. Frederiks Universitets enemerker, hvad der faldt ham merkelig let.»

 Bødtker ble cand. jur i 1894. Han arbeidet noen år i utenrikstjenesten, så i henholdsvis Landbruksdepartementet og Innenriksdepartementet. Men mye tyder på at jussen ikke var hans rette hylle. Han hadde alltid vært teaterinteressert, og skrev tidlig teaterkritikker. I 1903 tok han skrittet fullt ut, han forlot statstjenesten og ble teaterkritiker på heltid – faktisk landets første. Dette var før film og fjernsyn, og teaterinteressen var langt større enn i dag. Som teaterkritiker var han meget ansett.